Selv om jeg kanskje ikke har så mye jeg skulle ha sagt om dette forferdelige som har rystet landet de siste dagene, føles det ikke riktig å skrive om dagligdagse, trivielle ting før også jeg har uttrykt min kondolanse. Det gjelder selvfølgelig tragedien som har rammet hele Norge og merket hele verden.
Jeg var selv trygt hjemme hos mine foreldre i en by mange mil fra hovedstaden da nyheten om bomben i Regjeringskvartalet lød over radioen. Raskt kom det på plass at min søster som bor i Oslo, var på jobb på andre siden av byen. Så langt jeg vet er alle mine kjære i god behold. Min kondolanse og medfølelse sendes til alle de som mistet livet denne dagen, både i bomben og på øya, de pårørende og alle de som overlevde som må leve med denne opplevelsen, med de tanker, mareritt og assosiasjoner som lyd, bilder og lukter måtte gi i fremtiden, og følelsene som håpløshet, utilstrekkelighet i forhold til tapte liv, redsel, frustrasjon og lykke over å være i live, som følge av grusomheten.
Om ikke direkte så indirekte gjorde denne dagen noe med meg. Det ble en trang til informasjon, og nyhetene sto på 24 timer i døgnet. Stemningen var dyster og kroppen tung, det føltes ikke naturlig å smile. Det var tanker om urettferdighet, tragedie og om hvor forferdelig disse menneskene måtte ha det. Som sykepleier var det frustrerende å skulle se på og ikke kunne hjelpe. Jeg tror mange også hadde en søken etter bilder og vitneuttalelser for å kunne ta inn over seg dette uvirkelige som hadde skjedd. Det var ikke bare på tv fra et sted langt borte, men det var her, i landet vårt, i våre omgivelser. I lille Norge.
En annen ting fredagen vekket i meg var at noe kunne skjedd meg. Det virket plutselig ikke så utenkelig, det kunne vært her. Hva skulle jeg gjort om jeg var i en slik situasjon, som offer, som sivilist, som sykepleier? Da jeg hadde arbeidshelg og ansvarsvakt føltes det som er særdeles stort ansvar å skulle ha kontroll. Jeg forstår selvfølgelig at det i en slik situasjon er lite en kan gjøre og at svært lite kan gjøres annerledes. Dårlig nattesøvn og mobil tilgjengelig i lomma på jobb søndag gjorde at jeg tok en bestemmelse på at tv ble slått av og nyhetsinntaket for min egen del skulle begrenses. Ingen skal få skremme meg til begrensninger og engstelse.
Mandag var det tid for selvfølgelige minnestog. For meg ville det vært naturlig å gå i hjembyen, men min søster ville gjerne til Oslo siden hun bor der. Og dermed kjørte vi inn alle fire jentene. Hovedstatens gater var fylt til randen. Vi gikk til rådhusplassen og sto midt i en vanvittig folkemengde der folk delte rosene sine med andre som ikke hadde, barn løp rundt og sykler og hunder snirklet seg igjennom. Innen knuffing, ingen aggresjon, bare medmennesker. Plutselig stilnet det som føltes som hele byen og alle holdt blomster opp i luften, et ubeskrivelig syn.
Det var for mange mennesker til at et tog kunne gjennomføres. Vi bestemte oss derfor for å gå ned til Domkirken og legge ned blomstene våre. Om ikke det var et offesielt tog, var ihvertfall ruten fylt med mennesker. Blomsterhavet foran kirken var enormt og vakkert, overøst med kjærlighet, varme og omtanke. På veien tilbake gikk vi innom Youngstorget. Overalt var det langt ned kjærlige blomster.
Jeg har aldri følt meg så trygg i Oslos gater før. Og for meg var det godt å være i en slik enorm folkemengde på akkurat dette stedet forferdelige og utenkelige ting har skjedd bare dager tidligere, uten å være redd. Frykten kunne legges ned og livet kan fortsette. Jeg beundrer landet mitt og folkene som bor der. Mer medmenneskelighet finnes ikke.
