I dag har jeg besøkt en god venn. Det er ikke så ofte jeg får sett han, men i dag ble det juleshopping. I Drammen. Så det ble jo litt kjøring. Og det var på vei inn at jeg begynte å fundere, som jeg ofte gjør, på rare ting.
Temperaturen ute har holdt seg rundt null-punktet for første gang på lenge i dag. Det er en kjensgjerning at det har vært en grusomt kald forvinter i år. Men det jeg altså begynte å tenke over på bilturen min, var at null egentlig er et veldig sterkt tall. Det var ingen grader ute!! Det er også ganske rart at forfedrene våre har valgt null-punktet som nullpunktet. Null burde jo være endelig egentlig. Og jeg regner med at det ofte var minusgrader tidligere også, tatt i betraktning istid og slikt. Om nullpunktet da ikke ble regnet som endelig likevel, men desto mer som et viktig punkt på skalaen, burde kanskje kroppstemperaturen være null grader. Det er jo tross alt vi mennesker som har kommet opp med denne merkelige inndelingen og de eneste som bryr oss om den.
Jeg tror jeg gikk mye frem og tilbake og rundt og rundt, men konkluderte med at det er vann som er viktigst for alt levende og at dets frysepunkt derfor er vesentlig for artenes overlevelse. Ikke det at alle dør hver vinter, men er jo viktig da. Dessuten var det sikkert en merkelig ting for de gamle grekerne når vannet som vanligvis rant så fint gjennom fingrene plutselig var stein hardt og limte seg til tunga. Jeg syns jeg ser de store filosofene på alle fire med tunga sittende fast i bakken. Og ja, jeg er klar over at Celsius var svensk og ikke levde før på 1700-tallet.
Det er kanskje en rar ting å fundere over, men det er nå slik jeg er. Det skal nevnes at jeg etterhvert kom inn på hvorfor det er 28 dager i februar og ikke desember, men det får være til en annen gang. Jeg føler jeg har vært nok nerd for i dag.
:)
torsdag 16. desember 2010
tirsdag 30. november 2010
la lalala la la
Som en del av mitt nye liv, og rett og slett for å være litt sosial, har jeg meldt meg på årets (neste års) sykehusrevy. Jeg har aldri vært med på noe slikt tidligere, men har alltid elsket sang og musikk, så da min herlige venninne og tidligere kollega dyttet meg inn døra, satt jeg bena fremfor hverandre og tredde inn i hva som skulle vise seg å være de selvutviklende og kreatives rekker. Det er rett og slett drit gøy.
De første øvelsene var egentlig ganske redselsfulle. Dette var i høst før noen av numrene var klare og aktørene (altså meg og de andre på scenen) skulle bli kjent. For kanskje 15 år siden var jeg med på en øvelse med barneteateret, og jeg kjente frykten og kvalmen fra den gangen stige frem ettersom vi utførte den ene oppgaven etter den andre. Vi var grupper med bare ukjente som parodierte og laget sketsjer, vi presenterte hverandre, og poenget med alt var selvfølgelig å vise det for alle de andre. Jeg har en enorm trang til ikke å synes for mye, og selv i en gruppe blir antall øyne som ser i min retning delt på antall aktører i gruppa, for mange (har jeg nevnt at jeg er litt nerd og digger matte?). Men det verste av alt was yet to come...
"Finn en kjent person, kom tilbake om femten minutter og imiter denne person, så skal vi gjette hvem det er." Jeg kjente klumpe i magen vokse og middagen krype i halsen. Hjernen var blank og jeg kom ikke et eneste karakteristisk trekk hos en eneste kjendis. Tilslutt fikk jeg bestemt meg og stotret frem ordene jeg hadde forbered titalls ganger inni meg. Og de gjettet hvem jeg var!!! Selv om knærne skalv og pulsen lå på nærmere 200 i en time etterpå, må jeg si at det er min sterkeste selvfremmende prestasjon, jeg vokste MINST ti cm.
Og etter dette kunne det jo bare bli bedre. Forrige øvelse resulterte faktisk i at jeg fòr rett hjem til en venn og utførte hele nummeret vi hadde øvet på for han. Sang og koregrafi. I ettertid ser jeg at dette var en merkelig ting å gjøre og må ha sett usedvanlig dumt ut der jeg sto alene, midt på gulvet, og sang og danset. Dette var nemlig et fellesnumer med alle aktørene, og en enkelt stemme og en enkelt danserutine gir ingen mening. Men jeg var giret rett og slett. Paul McCartney-skole og broadway; here I come :)
De første øvelsene var egentlig ganske redselsfulle. Dette var i høst før noen av numrene var klare og aktørene (altså meg og de andre på scenen) skulle bli kjent. For kanskje 15 år siden var jeg med på en øvelse med barneteateret, og jeg kjente frykten og kvalmen fra den gangen stige frem ettersom vi utførte den ene oppgaven etter den andre. Vi var grupper med bare ukjente som parodierte og laget sketsjer, vi presenterte hverandre, og poenget med alt var selvfølgelig å vise det for alle de andre. Jeg har en enorm trang til ikke å synes for mye, og selv i en gruppe blir antall øyne som ser i min retning delt på antall aktører i gruppa, for mange (har jeg nevnt at jeg er litt nerd og digger matte?). Men det verste av alt was yet to come...
"Finn en kjent person, kom tilbake om femten minutter og imiter denne person, så skal vi gjette hvem det er." Jeg kjente klumpe i magen vokse og middagen krype i halsen. Hjernen var blank og jeg kom ikke et eneste karakteristisk trekk hos en eneste kjendis. Tilslutt fikk jeg bestemt meg og stotret frem ordene jeg hadde forbered titalls ganger inni meg. Og de gjettet hvem jeg var!!! Selv om knærne skalv og pulsen lå på nærmere 200 i en time etterpå, må jeg si at det er min sterkeste selvfremmende prestasjon, jeg vokste MINST ti cm.
Og etter dette kunne det jo bare bli bedre. Forrige øvelse resulterte faktisk i at jeg fòr rett hjem til en venn og utførte hele nummeret vi hadde øvet på for han. Sang og koregrafi. I ettertid ser jeg at dette var en merkelig ting å gjøre og må ha sett usedvanlig dumt ut der jeg sto alene, midt på gulvet, og sang og danset. Dette var nemlig et fellesnumer med alle aktørene, og en enkelt stemme og en enkelt danserutine gir ingen mening. Men jeg var giret rett og slett. Paul McCartney-skole og broadway; here I come :)
fredag 5. november 2010
Sin egen lykkes smed
Nå ligger jeg veldig på etterskudd med blogginga. Det har seg sånn at de siste ukene har gått i ett. Kan se ut som jeg har fått samlet alt av interessante (og ikke så interessante) aktiviteter til et intensivt race mot klokken istede for en lett spredning utover året for lengre nytelse. Jeg velger å se på det som mitt nye og spennende liv. Klarer ikke la være å tenke på den lille, hvite kaninen i Alice i Eventyrland og sangen hans på kassetten fra barndommen. Tror jeg fortsatt kan første vers utenat, men kan ikke se å finne den på Spotify desverre.
Men det var ikke tid dette skulle handle om. Dette dreier seg nemlig om min siste erfaring med homeparties. Jeg har vært på Dildoparty.
Det er faktisk slik at enhver kvinne med respekt for seg selv har noe artig i nattbordskuffen. Noen har både skap og skuffer fulle. Ingen nødvendighet dette altså, men face it,jenter, vi må kunne ta vare på oss selv. Hvordan skal ellers de stakkars guttene vite hva de skal gjøre.
Jeg må innrømme jeg var litt usikker i forkant og var redd det skulle bli pinlig og at ingen kjøpte noe. Det var venninnen til venninnen min som hadde det, det vil si, jeg kjente ikke mer enn et par tre stykker der, og av en eller annen grunn er akkurat sex-leketøy ikke det vi jenter er flinkest til å snakke om og diskutere. Det er jo en svært personlig ting og du står ofte helt alene i situasjonen, i motsetning til om en annen part er med i bildet og kan ta endel av oppmerksomheten. Det er jo egentlig litt rart, vi vil jo hverandre det beste, men tror nok de færreste møter venninnen på cafe og åpner samtalen med setningen "I går hadde jeg det skikkelig digg liksom." Ihvertfall, jeg dro dit.
Det er antagelig andre som har tenkt meg før, og dildoparty er jo ikke akkurat noe nytt, slik at det var anbefalt å ha med alkohol, nok for å lette på stemningen og lommeboka. Som et resultat av andre erfaringer igjen fikk vi beskjed om å notere navn og adresse øverst på bestillingslista ved ankomst. Resten var bare å krysse av på så det skulle vi klare, selv etter en flaske vin eller to. Og så var vi i gang.
Jeg skvatt litt da det kom en mann inn døra. Hadde av en eller annen grunn forestilt meg en litt kraftig, passe høy, lyshåret dame i begynnelsen av 30-årene med masse humor og et frekt uttrykk. Aner ikke hvorfor. Men dildo-mannen var både morsom og relativt ung, derimot ikke kraftig, men stemningen var på topp. Han var faktisk sexolog og kom med masse nyttige innspill, fakta og forslag. Da jeg et øyeblikk kikket rundt på de andre jentene i sofaen la jeg merke til at de som jeg glupsk slukte informasjonen som ble gitt. Det var først når produktene kom frem at det stadig kom en kommentar som "Å, den er drit bra" eller "Sånn har jeg!!" Jeg vet ikke om det var alkoholen eller stemningen, men plutselig var det hele svært lite flaut. Vi måtte selvfølgelig teste alle produktene på nesa (det er slik en sjekker effekten :P), en viss krem på tunga og ikke minst plugg-rett-i-veggen-massasjekongen, på ryggen altså. Utrolig digg! Og dyr selvfølgelig, men ryktet er at tilsvarende produkt selges hos elektro-butikker langt rimeligere. Jeg lurer fortsatt på om det er for drøyt å ønske seg den av mamma til jul.
Da kvelden nærmet seg natta, var det god mat og bestilling. Faktisk tror jeg ikke det var mer enn en eller to som ikke kjøpte noe, ellers satt vi alle og bladde frem og tilbake i katalogen mens vi diskuterte de forskjellige produktene. De forskjellige handlelistene skal jeg ikke gå nærmere inn på, for dette er fortsatt et relativt privat tema, men det ble nok en travel uke for postvesenet. Dessuten, blir nytt party på nyåret. Nye produkter og ny lønning.
Ha en deilig helg :)
Men det var ikke tid dette skulle handle om. Dette dreier seg nemlig om min siste erfaring med homeparties. Jeg har vært på Dildoparty.
Det er faktisk slik at enhver kvinne med respekt for seg selv har noe artig i nattbordskuffen. Noen har både skap og skuffer fulle. Ingen nødvendighet dette altså, men face it,jenter, vi må kunne ta vare på oss selv. Hvordan skal ellers de stakkars guttene vite hva de skal gjøre.
Jeg må innrømme jeg var litt usikker i forkant og var redd det skulle bli pinlig og at ingen kjøpte noe. Det var venninnen til venninnen min som hadde det, det vil si, jeg kjente ikke mer enn et par tre stykker der, og av en eller annen grunn er akkurat sex-leketøy ikke det vi jenter er flinkest til å snakke om og diskutere. Det er jo en svært personlig ting og du står ofte helt alene i situasjonen, i motsetning til om en annen part er med i bildet og kan ta endel av oppmerksomheten. Det er jo egentlig litt rart, vi vil jo hverandre det beste, men tror nok de færreste møter venninnen på cafe og åpner samtalen med setningen "I går hadde jeg det skikkelig digg liksom." Ihvertfall, jeg dro dit.
Det er antagelig andre som har tenkt meg før, og dildoparty er jo ikke akkurat noe nytt, slik at det var anbefalt å ha med alkohol, nok for å lette på stemningen og lommeboka. Som et resultat av andre erfaringer igjen fikk vi beskjed om å notere navn og adresse øverst på bestillingslista ved ankomst. Resten var bare å krysse av på så det skulle vi klare, selv etter en flaske vin eller to. Og så var vi i gang.
Jeg skvatt litt da det kom en mann inn døra. Hadde av en eller annen grunn forestilt meg en litt kraftig, passe høy, lyshåret dame i begynnelsen av 30-årene med masse humor og et frekt uttrykk. Aner ikke hvorfor. Men dildo-mannen var både morsom og relativt ung, derimot ikke kraftig, men stemningen var på topp. Han var faktisk sexolog og kom med masse nyttige innspill, fakta og forslag. Da jeg et øyeblikk kikket rundt på de andre jentene i sofaen la jeg merke til at de som jeg glupsk slukte informasjonen som ble gitt. Det var først når produktene kom frem at det stadig kom en kommentar som "Å, den er drit bra" eller "Sånn har jeg!!" Jeg vet ikke om det var alkoholen eller stemningen, men plutselig var det hele svært lite flaut. Vi måtte selvfølgelig teste alle produktene på nesa (det er slik en sjekker effekten :P), en viss krem på tunga og ikke minst plugg-rett-i-veggen-massasjekongen, på ryggen altså. Utrolig digg! Og dyr selvfølgelig, men ryktet er at tilsvarende produkt selges hos elektro-butikker langt rimeligere. Jeg lurer fortsatt på om det er for drøyt å ønske seg den av mamma til jul.
Da kvelden nærmet seg natta, var det god mat og bestilling. Faktisk tror jeg ikke det var mer enn en eller to som ikke kjøpte noe, ellers satt vi alle og bladde frem og tilbake i katalogen mens vi diskuterte de forskjellige produktene. De forskjellige handlelistene skal jeg ikke gå nærmere inn på, for dette er fortsatt et relativt privat tema, men det ble nok en travel uke for postvesenet. Dessuten, blir nytt party på nyåret. Nye produkter og ny lønning.
Ha en deilig helg :)
torsdag 28. oktober 2010
Isj, så flaut?
Det er endel ting som endrer seg når en går fra å være to til å være en. Oppvasken er ikke plutselig tatt, gulvet støvsugd eller klesvasken hengt opp, men også dette med penger og økonomi blir annerledes. Jeg tror ikke at jeg egentlig har så mye dårligere økonomi nå enn tidligere, og jeg er vant til å klare meg selv, men det er litt skummelt når jeg i slutten av måneden begynner å bli blakk og det ikke lenger er noen andre som snart får lønn eller har mer på kontoen, og kan kjøpe det jeg skulle trenge av mat, røyk og lignende. Jeg har rett og slett måttet planlegge på en litt annen måte, og vært litt mer forsiktig, selv om kontoen er rimelig skrapa før ny lønn endelig ruller inn likevel.
Så da jeg for noen uker siden fikk brev fra Trumf, ble jeg glad og følte meg svært fornuftig og voksen. Kuponger. En ser på alle disse amerikanske filmene om "arbeiderklassen"som til stadighet trekker frem disse kupongene, og sparer både her og både der. De gir inntrykk at kuponger er et "anti-status"-symbol og unngås om kjentfolk kan befinne seg i nærheten, men jeg tenkte i mitt unge og åpne sinn at dette var en god idè. Vi lever i en moderne verden, i et rikt land, men et land hvor vi er opptatt av sparing og å snu på hver krone. Oss "vanlige", altså vi som ikke tror at penger vokser på trær, kjøper ikke lenger nødvendigvis merkevarene, men First Price og Euroshopper, og ofte er det også de samme produktene i enklere forpakning og til halve prisen. Vi er et samfunn som sparer, og syns at det er greit! Og jeg er en av de. Trodde jeg.
Jeg gruet meg faktisk litt på forhånd, men sa til meg selv at dette var tullete. Likevel passet jeg på å ha noen kroner på kortet slik at jeg kunne handle noe annet og ikke bare levere kuponger liksom. Tomflaskene som skulle pantes, sparte jeg til dagen etter. Jeg kikket nøye på lappene slik at jeg visste hvilke produkter jeg skulle se etter, trakk pusten dypt, puttet kupongene i lomma og gikk avgårde.
Med friskt mot, en smule lettelse og etterhvert irritasjon, kunne jeg fastslå at nærbutikken ikke hadde noen av varene på kupongene. PR-stunt eller dårlig lokal organisering, ihvertfall, bestemt på at disse pengene skulle jeg spare, gikk turen til neste butikk i kjeden. Jeg vurderte å ta den i neste by, men syntes det ble for dumt. Hva bryr vel jeg meg om hva andre tenker.
Neste butikk hadde ihvertfall den ene varen. Jeg plukket med meg et par andre varer for å vise at jeg faktisk hadde penger, og snek meg mot kassen. Jeg holdt kupongen oppå varen, og varen mot brystet, kjente det begynte bli varmt i butikken. Det sto tre stykker i hver kø, og et par kom raskt bak meg. Ingen kjente, innflytter vet du. Da det var plass for meg å legge varene på båndet, la jeg fra meg de jeg skulle betale for, men holdt fortsatt kupongvaren hardt mot brystet. Det tok et par sekunder før jeg forsto at dette antagelig så mer dumt ut enn en kupong. Varmen steg, jeg kjente rødmen komme krypende og det eneste jeg tenkte var at jeg ikke måtte si "Jeg har en tampong" i stede for kupong, og at jo mer jeg tenkte på det, jo høyere ble sannsynligheten for at det akkurat var det som kom til å skje. Da "betale-varene" gikk pipende fordi ekspeditøren, kom panikken. Tenk om han ikke ser kupongen eller ikke vet hvordan han slår den inn. Tenk om han roper det ut over høyttaleren. Tenk om alle snur seg og ser på denne single, blakke, stakkarslige jenta som må handle med kuponger for å overleve.
Mannen bak kassa så ikke opp engang, bare pep videre. Jeg skyndte meg ut og ble sittende noen sekunder stille i bilen. Hjerte banket og jeg følte meg tom og svett. Det var vanskelig å forstå hva som egentlig hadde hendt, jeg hadde jo virkelig ikke brydd meg om personen foran meg i køen hadde en kupong. Eller hadde jeg? Nå var det over. Jeg satt med varen i setet ved siden av meg på vei hjem og var lykkelig over at kuponger er sjeldne her i Norge. Kupongen for den manglende varen ligger fortsatt i lomma og er nå gått ut på dato. Jeg tror ikke de fikk inn varene igjen uansett.
Så da jeg for noen uker siden fikk brev fra Trumf, ble jeg glad og følte meg svært fornuftig og voksen. Kuponger. En ser på alle disse amerikanske filmene om "arbeiderklassen"som til stadighet trekker frem disse kupongene, og sparer både her og både der. De gir inntrykk at kuponger er et "anti-status"-symbol og unngås om kjentfolk kan befinne seg i nærheten, men jeg tenkte i mitt unge og åpne sinn at dette var en god idè. Vi lever i en moderne verden, i et rikt land, men et land hvor vi er opptatt av sparing og å snu på hver krone. Oss "vanlige", altså vi som ikke tror at penger vokser på trær, kjøper ikke lenger nødvendigvis merkevarene, men First Price og Euroshopper, og ofte er det også de samme produktene i enklere forpakning og til halve prisen. Vi er et samfunn som sparer, og syns at det er greit! Og jeg er en av de. Trodde jeg.
Jeg gruet meg faktisk litt på forhånd, men sa til meg selv at dette var tullete. Likevel passet jeg på å ha noen kroner på kortet slik at jeg kunne handle noe annet og ikke bare levere kuponger liksom. Tomflaskene som skulle pantes, sparte jeg til dagen etter. Jeg kikket nøye på lappene slik at jeg visste hvilke produkter jeg skulle se etter, trakk pusten dypt, puttet kupongene i lomma og gikk avgårde.
Med friskt mot, en smule lettelse og etterhvert irritasjon, kunne jeg fastslå at nærbutikken ikke hadde noen av varene på kupongene. PR-stunt eller dårlig lokal organisering, ihvertfall, bestemt på at disse pengene skulle jeg spare, gikk turen til neste butikk i kjeden. Jeg vurderte å ta den i neste by, men syntes det ble for dumt. Hva bryr vel jeg meg om hva andre tenker.
Neste butikk hadde ihvertfall den ene varen. Jeg plukket med meg et par andre varer for å vise at jeg faktisk hadde penger, og snek meg mot kassen. Jeg holdt kupongen oppå varen, og varen mot brystet, kjente det begynte bli varmt i butikken. Det sto tre stykker i hver kø, og et par kom raskt bak meg. Ingen kjente, innflytter vet du. Da det var plass for meg å legge varene på båndet, la jeg fra meg de jeg skulle betale for, men holdt fortsatt kupongvaren hardt mot brystet. Det tok et par sekunder før jeg forsto at dette antagelig så mer dumt ut enn en kupong. Varmen steg, jeg kjente rødmen komme krypende og det eneste jeg tenkte var at jeg ikke måtte si "Jeg har en tampong" i stede for kupong, og at jo mer jeg tenkte på det, jo høyere ble sannsynligheten for at det akkurat var det som kom til å skje. Da "betale-varene" gikk pipende fordi ekspeditøren, kom panikken. Tenk om han ikke ser kupongen eller ikke vet hvordan han slår den inn. Tenk om han roper det ut over høyttaleren. Tenk om alle snur seg og ser på denne single, blakke, stakkarslige jenta som må handle med kuponger for å overleve.
Mannen bak kassa så ikke opp engang, bare pep videre. Jeg skyndte meg ut og ble sittende noen sekunder stille i bilen. Hjerte banket og jeg følte meg tom og svett. Det var vanskelig å forstå hva som egentlig hadde hendt, jeg hadde jo virkelig ikke brydd meg om personen foran meg i køen hadde en kupong. Eller hadde jeg? Nå var det over. Jeg satt med varen i setet ved siden av meg på vei hjem og var lykkelig over at kuponger er sjeldne her i Norge. Kupongen for den manglende varen ligger fortsatt i lomma og er nå gått ut på dato. Jeg tror ikke de fikk inn varene igjen uansett.
søndag 24. oktober 2010
10 ting om meg
1) Jeg er sykepleier. Om noen spør hvem jeg er svarer jeg dette. Det er min identitet, foreløpig. Mistenker at jeg er mye annet også, men da jeg endelig begynte å jobbe som sykepleier for et par år siden, var det som å komme hjem. Det var min siste kjæreste som fikk meg inn på tanken og satt ved siden av meg når jeg søkte, og jeg er han evig takknemlig for det.
2) Min største drøm er å skrive en bestselger og poste den til min videregående norsklærer. Jeg mangler tema, arena og karakterer, men er overbevist om at det blir noe av en gang, og at den vil skape debatt eller ihvertfall bli mye omtalt.
3) En annen hobby jeg har er male. Også her mangler inspirasjon, og dersom den kommer bruker jeg ofte en uke eller mer på å planlegge før selve malingen starter. Dette er ikke noe for allmennheten, og ferdige produkter oppbevares enten bak-frem ved besøk eller i skapet. Da er scrapping litt mindre skjult.
4) Jeg skal slutte å røyke. Og jeg hadde en plan også, nemlig å snuse i stede, sånn i en overgangsperiode. Men så er det sånn at det alltid finnes så mange unnskyldninger for å vente litt, og min er bruddet med kjæresten for et halvt år siden. Jeg har likevel ikke gitt opp. Jeg har jo klart å begynne å snuse, så kommer minus røykingen etterhvert.
5) Jeg elsker ordentlig middager med kjøtt og poteter. Dersom det blir for lenge mellom hver gang blir jeg gretten.
6) Krydder? Hmm. Har jeg aldri forstått meg på. Jeg aner ikke hva som skal hvor, og er egentlig ikke så glad i sterk mat. Har forsøkt meg på krydderurter og de ble store og skikkelig fine, men jeg brukte aldri noen av de. Det tar meg rett videre til neste punkt.
7) Gartneri. Jeg jobbet på et i 8 år og stortrivdes. Hadde døgnet hatt flere timer ville jeg antagelig jobbet der også fremdeles. Jeg vet ikke om det var kollegaene som gjorde dette, for arbeidsoppgavene var ofte tunge og kundene sære, men jobben var topp.
8) Jeg liker mennesker. Det er sjeldent jeg irriterer meg over venner, kollegaer eller andre medborgere. Jeg tror på det de sier og tilgir når de juger. Dette har ført til som tidligere nevnt diverse kjærester, men også til lite irritasjon i hverdagen sånn generelt. Det er et bevisst valg jeg har tatt om å tro på folk, så får jeg heller kaste dem ut av livet om det viser seg at de ikke er ærlige. Må bare bli litt flinkere på den utkastinga.
9) Har jeg en ledig dag kan jeg se opptil flere filmer på rad. Det er noe med det å kunne leve seg inn i andres verden og liv, og ikke minst se kortversjonen. Mitt eget liv tar jo forever og den lykkelige slutten er fortsatt ikke i nærheten.
10) Sist, men ikke minst: Evig romantiker. Jeg tror på den store kjærligheten og er tydeligvis ikke redd for å bli såret. Jeg kaster meg ut med hodet først, og tenker lite på at risikoen for knekt nakke og brudd i ryggen er svært stor. "It's better to have loved and lost, than to never have loved at all", Alfred Lord Tennyson. Det er lett for han å si, det.
2) Min største drøm er å skrive en bestselger og poste den til min videregående norsklærer. Jeg mangler tema, arena og karakterer, men er overbevist om at det blir noe av en gang, og at den vil skape debatt eller ihvertfall bli mye omtalt.
3) En annen hobby jeg har er male. Også her mangler inspirasjon, og dersom den kommer bruker jeg ofte en uke eller mer på å planlegge før selve malingen starter. Dette er ikke noe for allmennheten, og ferdige produkter oppbevares enten bak-frem ved besøk eller i skapet. Da er scrapping litt mindre skjult.
4) Jeg skal slutte å røyke. Og jeg hadde en plan også, nemlig å snuse i stede, sånn i en overgangsperiode. Men så er det sånn at det alltid finnes så mange unnskyldninger for å vente litt, og min er bruddet med kjæresten for et halvt år siden. Jeg har likevel ikke gitt opp. Jeg har jo klart å begynne å snuse, så kommer minus røykingen etterhvert.
5) Jeg elsker ordentlig middager med kjøtt og poteter. Dersom det blir for lenge mellom hver gang blir jeg gretten.
6) Krydder? Hmm. Har jeg aldri forstått meg på. Jeg aner ikke hva som skal hvor, og er egentlig ikke så glad i sterk mat. Har forsøkt meg på krydderurter og de ble store og skikkelig fine, men jeg brukte aldri noen av de. Det tar meg rett videre til neste punkt.
7) Gartneri. Jeg jobbet på et i 8 år og stortrivdes. Hadde døgnet hatt flere timer ville jeg antagelig jobbet der også fremdeles. Jeg vet ikke om det var kollegaene som gjorde dette, for arbeidsoppgavene var ofte tunge og kundene sære, men jobben var topp.
8) Jeg liker mennesker. Det er sjeldent jeg irriterer meg over venner, kollegaer eller andre medborgere. Jeg tror på det de sier og tilgir når de juger. Dette har ført til som tidligere nevnt diverse kjærester, men også til lite irritasjon i hverdagen sånn generelt. Det er et bevisst valg jeg har tatt om å tro på folk, så får jeg heller kaste dem ut av livet om det viser seg at de ikke er ærlige. Må bare bli litt flinkere på den utkastinga.
9) Har jeg en ledig dag kan jeg se opptil flere filmer på rad. Det er noe med det å kunne leve seg inn i andres verden og liv, og ikke minst se kortversjonen. Mitt eget liv tar jo forever og den lykkelige slutten er fortsatt ikke i nærheten.
10) Sist, men ikke minst: Evig romantiker. Jeg tror på den store kjærligheten og er tydeligvis ikke redd for å bli såret. Jeg kaster meg ut med hodet først, og tenker lite på at risikoen for knekt nakke og brudd i ryggen er svært stor. "It's better to have loved and lost, than to never have loved at all", Alfred Lord Tennyson. Det er lett for han å si, det.
Her er jeg :)
Ja, da var jeg igang igjen da. Har tidvis blogget litt tidligere, men aldri blitt noe ordentlig av liksom. Men jeg elsker jo å skrive, så vi prøver igjen.
Først en liten introduksjon kanskje. Jeg er en jente som nærmer seg 30, og singel. Det er det denne bloggen vil snurre seg rundt, livet som singel, mitt liv ihvertfall, litt tanker og følelser og situasjoner og observasjoner. Egentlig har jeg ikke peiling på det å være singel. Har det meste av mitt voksne (hihi, særlig) liv vært i forhold, men nå er jeg altså singel in the city. Skulle gjerne vært av den urbane og spennende typen og hatt et meningsfylt og interessant liv, men det har seg sånn at jeg bor i en relativt liten by, heldigvis på østlandet, men likevel liten. Der alle kjenner alle. Bortsett fra meg da, jeg kjenner ingen. Innflytter :P
Det var nemlig kjærligheten som fikk meg til dette stedet, eller mangel på blir det vel. Det hadde seg nemlig sånn at jeg ikke fikk bo mer hos kjæresten min og trengte desperat en ny leilighet. Blakk var jeg også. Heldigvis var ei venninne av ei venninne på utkikk etter en ny roommate, og slik gikk det til at jeg troppet opp på trappen i denne lille, alle-kjenner-alle byen, strakk frem hånda og hilste pent på det som skulle bli min nye livsledsager i månedene fremover.
Det var godt å ha noen der da jeg som ung, singel og ny i byen skulle ut på nye eventyr. Og eventyr ble det. Men det tok ikke langt tid før jeg fant en ny mann med stor M. Jeg er nemlig ikke så god på det å være singel. Det er ikke det at jeg tar til takke med hva som helst, men har vel kanskje hatt en tendens til å tro godt om de jeg møter og fokusere på de gode sidene. Nå som jeg er klar over det, har jeg vel ikke noen unnskyldninger for å gå i samme fella igjen heller, men vi får se hvor lenge det varer.
Mann er vel å ta litt hardt i, vi var begge unge og naive på den tiden, men vi ha hatt noen fine år sammen. Nå er det sånn circa et halvt år siden vi fant ut at det kanskje ikke var så bra likevel.
Så her sitter jeg, alene i egen leilighet, med alt av lys og tv og radio på mens jeg skriver i min nye dagbok. Et prosjekt, tidsfordriv, noe som trenger min omtanke, kjærlighet og oppmerksomhet. Det er absolutt ikke noe substitutt for noe altså ;)
Først en liten introduksjon kanskje. Jeg er en jente som nærmer seg 30, og singel. Det er det denne bloggen vil snurre seg rundt, livet som singel, mitt liv ihvertfall, litt tanker og følelser og situasjoner og observasjoner. Egentlig har jeg ikke peiling på det å være singel. Har det meste av mitt voksne (hihi, særlig) liv vært i forhold, men nå er jeg altså singel in the city. Skulle gjerne vært av den urbane og spennende typen og hatt et meningsfylt og interessant liv, men det har seg sånn at jeg bor i en relativt liten by, heldigvis på østlandet, men likevel liten. Der alle kjenner alle. Bortsett fra meg da, jeg kjenner ingen. Innflytter :P
Det var nemlig kjærligheten som fikk meg til dette stedet, eller mangel på blir det vel. Det hadde seg nemlig sånn at jeg ikke fikk bo mer hos kjæresten min og trengte desperat en ny leilighet. Blakk var jeg også. Heldigvis var ei venninne av ei venninne på utkikk etter en ny roommate, og slik gikk det til at jeg troppet opp på trappen i denne lille, alle-kjenner-alle byen, strakk frem hånda og hilste pent på det som skulle bli min nye livsledsager i månedene fremover.
Det var godt å ha noen der da jeg som ung, singel og ny i byen skulle ut på nye eventyr. Og eventyr ble det. Men det tok ikke langt tid før jeg fant en ny mann med stor M. Jeg er nemlig ikke så god på det å være singel. Det er ikke det at jeg tar til takke med hva som helst, men har vel kanskje hatt en tendens til å tro godt om de jeg møter og fokusere på de gode sidene. Nå som jeg er klar over det, har jeg vel ikke noen unnskyldninger for å gå i samme fella igjen heller, men vi får se hvor lenge det varer.
Mann er vel å ta litt hardt i, vi var begge unge og naive på den tiden, men vi ha hatt noen fine år sammen. Nå er det sånn circa et halvt år siden vi fant ut at det kanskje ikke var så bra likevel.
Så her sitter jeg, alene i egen leilighet, med alt av lys og tv og radio på mens jeg skriver i min nye dagbok. Et prosjekt, tidsfordriv, noe som trenger min omtanke, kjærlighet og oppmerksomhet. Det er absolutt ikke noe substitutt for noe altså ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)