Jeg tror jeg har nevnt dette med revyen før... Men i hvertfall, jeg er ingen skuespiller, og i en av sketsjene skal jeg spille selvgod, selvsikker og litt hoven. Altså ikke meg i det hele tatt! Hehe :P Derimot gjør min nest minste lillesøster en merkverdig god imitasjon av akkurat en slik karakter, og jeg har fått lov til å basere min tolkning på hennes utførelse, på en betingelse. Første forslag var at jeg skulle lure inn navnet hennes og at hun er kul i en eller annen sang/sketsj, men konklsjonen ble et stykke i bloggen min om bare henne.
Og dette innlegget er dedikert til deg, min kjære søster F. :)
Så hva skal en si i et slikt innlegg da? Jeg kan jo begynne å fortelle litt om henne som person, ihvertfall hvordan jeg tror hun er i og med at vi ikke har bodd sammen de siste ti årene. Som liten minnet hun om en engel, med helt lyse, myke krøller og store blå øyne som ofte fyltes til randen med sørgmodige krokodilletårer. Jeg sier nå absolutt ikke at hun var en sutreunge! Hun var derimot så skjør og følsom at hun ikke kunne la være å reagere på diverse urettferdighet i dagliglivet og samfunnet rundt henne. Og med sin lille, spede kropp smeltet hun ett hvert hjerte tror jeg.
Og det gjør hun enda, selv om hun gråter ikke fult så ofte lenger. Det lyse, nydelige håret og den slanke kroppen har hun så absolutt beholdt, men de store øynene smalner nå som oftest til ett småfrekt og utfordrende smil med en passende kommentar på slengen. Jenta er alltid blid, og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror hun aldri har sagt et vondt ord om noen. Dessuten er hun utrolig morsom, smart og vittig, deler den kjente tørre familie-ordspill-humoren, og gir utrolig mye av seg selv.
En ting jeg alltid har beundret F for er ærligheten, tryggheten og åpenheten hennes. Hun kan absolutt ikke leses som en åpen bok, men det hun mener og føler kommer alltid ut i klartekst samtidig som hun utstråler trygghet i at det er sånn hun er og at det faktisk er greit. Jeg skulle gjerne slått meg til ro med alt jeg tenkte, følt meg trygg på det. Men så har hun jo så mange herlige og fine tanker også da at hvorfor skulle ikke det være bra nok liksom? :)
Nå har jeg skrytt så mye av henne at jeg faktisk må tillate meg å få henne til å angre hennes betingelse. Hun er nemlig svært svært betatt av en, så vidt jeg vet, veldig kjekk og alright gutt! Og hun klarer ikke holde kjeft om han!!! Hihi. Det er jo egentlig veldig morsomt med gutteprat og sladring, så bare fortsett. Jeg håper også at mens du leser dette, kjære F, kryper en ekkel følelse oppover ryggen din. Men slapp av, jeg poster selvfølgelig ikke på den vide verdens spindelvev hvem denne fantastiske og guddommelige gutten er :) Ikke det at jeg tror det er noen stor hemmelighet så mye som du snakker om han.
Jeg kunne ha skrevet i evigheter om hvor fantastisk du er, F, men nå får det holde for denne gang. Jeg håper du er fornøyd med avtalen, jeg vet at jeg ihvertfall får masse hjelp ut av den. Så tusen takk. Og ikke minst, jeg er veldig veldig glad i alle søstrene mine (tre stykker forresten).
:)
tirsdag 15. februar 2011
mandag 7. februar 2011
Travle tider
Nå begynner det å bli en stund siden sist, men det har jammen gått i ett! Jeg må innrømme at jeg har tatt på meg noe mer ekstravakter enn jeg kanskje burde, i tillegg til at jeg har jobbet inn noen for å få plass til revyøvinger og ikke minst forestillingene. Itillegg har det vært mye surr med salg av leiligheten og diverse småtteri. Så ja, dette går unna.
Etter ti dager på jobb i strekk, inkludert fire nattevakter, kom likevel helgen nærmere og nærmere, og plutselig var den der. Frihelg! Faktisk var timene også her nøye planlagte. Fredagen startet med jobb, så rett i kontraktsmøte (ja, måtte ha nye kjøpere på leiligheten.), og deretter mammas bursdagsfeiring. Det var ikke en hvilken som helst dag, hun ble nemlig 50 år, og det er 10 år siden hun oppdaget kreften, noe som derfor føles som at en med trygghet kan si at det faktisk er over. I tillegg til bursdag og slumberparty med søstrene sisters (og typen til hu ene) var det også revy-helg. Men la meg begynne med bursdagen.
Jeg kom helstresset etter kontraktsmøtet til mamma. Bagen pakket jeg dagen før og kortet var skrevet før jobb dagen før der igjen, så planlagt hadde jeg ihvertfall. Jeg vet ikke om jeg har sagt det, men familien min har aldri klart å være ute i god tid, så da jeg kom var det halvannen time til gjestene kom, og det var bare å hive seg over forberedelsene som bordkortskriving og forrettslaging. Hele family'en, som igrunnen samarbeider utrolig godt under press, var i sving. Til og med svigerbror gled rett inn i det såkalte systemet. Imponert over det altså!! Mine tre gode søstre og nå ene "bror" dekket for meg så jeg fikk tid til en rask dusj, og vår del av arbeidet var unnagjort da de første gjestene dukket opp, et kvarter for tidlig!!
Det var kjempe koselig som alltid. Vi er en stor familie, med både store og små, mange forskjellige personligheter med diverse interesser og tanker, men vi fungerer svært godt sammen. Og vi har det gøy. Meste av tiden ihvertfall :P Stresset og distré, begge egenskaper jeg mistenker å ha arvet av min mor, hadde det ikke slått meg at det ville bli taler i et slikt selskap. Men det var det jo!! Mange fine ord. Og mens jeg satt å hørte på, kunne jeg ikke la være å tenke at søren, vi skulle jo ha sagt noe vi barna også. Det samlet seg også tanker og ideer om hva det skulle ha vært. Og tror dere ikke jeg gjorde det!?! Joda, helt mot slutten av måltidet reiste jeg meg. Ikke skalv jeg i knærne, ikke stammet jeg og ikke var jeg knall rød i toppen. Jeg hadde riktig nok relativt høy puls og en frisk rosafarge i kinnene, og tårene var rett ved å velte øyekanten da jeg snakket om kreften, men jeg klarte meg. Jeg fikk sagt mye av det jeg ville, glemte selvfølgelig halvparten, men hadde god følelse i kroppen da jeg satte meg igjen. For mange høres det sikkert rart og tåpelig, men fra å aldri ha holdt en eneste tale og å ha mest lyst til å forsvinne i bakken om noen ser på en, til å reise seg opp foran 30-40 stykker er for meg en stooor prestasjon. Jeg liker stien jeg er inne på.
Da de siste gjestene var på vei ut døra, klokken halv to på natta, snek jeg meg i seng, stuptrøtt og utslitt. De andre kunne tross alt sove så lenge de ville neste morgen, noe de også gjorde, mens jeg måtte være våken og klar til dyst på revyhjemmet klokken elleve. Og gjett om det var verdt det! Det er så utrolig god stemning en slik helg. Alle kommer og går, øver på sang og dans og skuespillertingene sine. Herlige mennesker som gir hele seg selv og litt til, åpne og glade, hyggelige og innlemmende. Det ble selvfølgelig endel dødtid, men det var bare hyggelig. Midt på dagen ble det pizza og etter endt timeplan, noe som også kan kalles en seks timers treningsøkt, var det rett hjem til slumbering med film, godteri, taco, brus og ikke minst Mario. Jeg må bare si at Wii-kontrollene er bare så mye bedre enn noen andre, og at med de klarte til og med jeg å komme gjennom brett. Også denne kvelden ble klokken halv to før jeg gav meg, resten av "barna" skulle se en film til.
Søndag sto mamma og pappa opp med meg sammen med "minsten" for å spise frokost, veldig hyggelig gjort og koselig, noe som gjorde at jeg kom til øving ca to minutter for sent. Da var det på'n igjen med dans og sang og tekster og diverse. Fritiden ble brukt til repetering og innprenting av koregrafi. Allerede ganske tidlig på dagen kom hodepinen snikende innpå, men hadde rett og slett ikke tid eller lyst til å la den få overtaket, så gøy som dette er. Men *******, så godt det var å komme hjem til meg selv den kvelden!
Det har vært noen travle dager, og det kommer ikke til å gi seg med det første. Men jeg må si jeg nyter det også. Jeg kunne ønske jeg kunne fortsette i det miljøet, men sånne mennesker. Som gir meg masse og som får meg til å vokse. Det er i slike stunder jeg lurer på om jeg har tatt riktig vei med livet mitt. Jeg elsker jobben min og vennene mine, men når jeg sitter her i leiligheten min og ser rundt meg på pianoet, gitaren, noter som flyter, halvferdige syprosjekter, malersaker og bilder, scrappingting. Hvorfor bruker jeg ikke mer tid på disse tingen jeg elsker og trekker de ut i det sosiale livet? Er det en grunn til at jeg ofte føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er? Er jeg på vei ett sted, og er det valg jeg burde ta? Det skal vel ikke mer enn tid til for å finne ut av det.
;)
Etter ti dager på jobb i strekk, inkludert fire nattevakter, kom likevel helgen nærmere og nærmere, og plutselig var den der. Frihelg! Faktisk var timene også her nøye planlagte. Fredagen startet med jobb, så rett i kontraktsmøte (ja, måtte ha nye kjøpere på leiligheten.), og deretter mammas bursdagsfeiring. Det var ikke en hvilken som helst dag, hun ble nemlig 50 år, og det er 10 år siden hun oppdaget kreften, noe som derfor føles som at en med trygghet kan si at det faktisk er over. I tillegg til bursdag og slumberparty med søstrene sisters (og typen til hu ene) var det også revy-helg. Men la meg begynne med bursdagen.
Jeg kom helstresset etter kontraktsmøtet til mamma. Bagen pakket jeg dagen før og kortet var skrevet før jobb dagen før der igjen, så planlagt hadde jeg ihvertfall. Jeg vet ikke om jeg har sagt det, men familien min har aldri klart å være ute i god tid, så da jeg kom var det halvannen time til gjestene kom, og det var bare å hive seg over forberedelsene som bordkortskriving og forrettslaging. Hele family'en, som igrunnen samarbeider utrolig godt under press, var i sving. Til og med svigerbror gled rett inn i det såkalte systemet. Imponert over det altså!! Mine tre gode søstre og nå ene "bror" dekket for meg så jeg fikk tid til en rask dusj, og vår del av arbeidet var unnagjort da de første gjestene dukket opp, et kvarter for tidlig!!
Det var kjempe koselig som alltid. Vi er en stor familie, med både store og små, mange forskjellige personligheter med diverse interesser og tanker, men vi fungerer svært godt sammen. Og vi har det gøy. Meste av tiden ihvertfall :P Stresset og distré, begge egenskaper jeg mistenker å ha arvet av min mor, hadde det ikke slått meg at det ville bli taler i et slikt selskap. Men det var det jo!! Mange fine ord. Og mens jeg satt å hørte på, kunne jeg ikke la være å tenke at søren, vi skulle jo ha sagt noe vi barna også. Det samlet seg også tanker og ideer om hva det skulle ha vært. Og tror dere ikke jeg gjorde det!?! Joda, helt mot slutten av måltidet reiste jeg meg. Ikke skalv jeg i knærne, ikke stammet jeg og ikke var jeg knall rød i toppen. Jeg hadde riktig nok relativt høy puls og en frisk rosafarge i kinnene, og tårene var rett ved å velte øyekanten da jeg snakket om kreften, men jeg klarte meg. Jeg fikk sagt mye av det jeg ville, glemte selvfølgelig halvparten, men hadde god følelse i kroppen da jeg satte meg igjen. For mange høres det sikkert rart og tåpelig, men fra å aldri ha holdt en eneste tale og å ha mest lyst til å forsvinne i bakken om noen ser på en, til å reise seg opp foran 30-40 stykker er for meg en stooor prestasjon. Jeg liker stien jeg er inne på.
Da de siste gjestene var på vei ut døra, klokken halv to på natta, snek jeg meg i seng, stuptrøtt og utslitt. De andre kunne tross alt sove så lenge de ville neste morgen, noe de også gjorde, mens jeg måtte være våken og klar til dyst på revyhjemmet klokken elleve. Og gjett om det var verdt det! Det er så utrolig god stemning en slik helg. Alle kommer og går, øver på sang og dans og skuespillertingene sine. Herlige mennesker som gir hele seg selv og litt til, åpne og glade, hyggelige og innlemmende. Det ble selvfølgelig endel dødtid, men det var bare hyggelig. Midt på dagen ble det pizza og etter endt timeplan, noe som også kan kalles en seks timers treningsøkt, var det rett hjem til slumbering med film, godteri, taco, brus og ikke minst Mario. Jeg må bare si at Wii-kontrollene er bare så mye bedre enn noen andre, og at med de klarte til og med jeg å komme gjennom brett. Også denne kvelden ble klokken halv to før jeg gav meg, resten av "barna" skulle se en film til.
Søndag sto mamma og pappa opp med meg sammen med "minsten" for å spise frokost, veldig hyggelig gjort og koselig, noe som gjorde at jeg kom til øving ca to minutter for sent. Da var det på'n igjen med dans og sang og tekster og diverse. Fritiden ble brukt til repetering og innprenting av koregrafi. Allerede ganske tidlig på dagen kom hodepinen snikende innpå, men hadde rett og slett ikke tid eller lyst til å la den få overtaket, så gøy som dette er. Men *******, så godt det var å komme hjem til meg selv den kvelden!
Det har vært noen travle dager, og det kommer ikke til å gi seg med det første. Men jeg må si jeg nyter det også. Jeg kunne ønske jeg kunne fortsette i det miljøet, men sånne mennesker. Som gir meg masse og som får meg til å vokse. Det er i slike stunder jeg lurer på om jeg har tatt riktig vei med livet mitt. Jeg elsker jobben min og vennene mine, men når jeg sitter her i leiligheten min og ser rundt meg på pianoet, gitaren, noter som flyter, halvferdige syprosjekter, malersaker og bilder, scrappingting. Hvorfor bruker jeg ikke mer tid på disse tingen jeg elsker og trekker de ut i det sosiale livet? Er det en grunn til at jeg ofte føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er? Er jeg på vei ett sted, og er det valg jeg burde ta? Det skal vel ikke mer enn tid til for å finne ut av det.
;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)