Det er endel ting som endrer seg når en går fra å være to til å være en. Oppvasken er ikke plutselig tatt, gulvet støvsugd eller klesvasken hengt opp, men også dette med penger og økonomi blir annerledes. Jeg tror ikke at jeg egentlig har så mye dårligere økonomi nå enn tidligere, og jeg er vant til å klare meg selv, men det er litt skummelt når jeg i slutten av måneden begynner å bli blakk og det ikke lenger er noen andre som snart får lønn eller har mer på kontoen, og kan kjøpe det jeg skulle trenge av mat, røyk og lignende. Jeg har rett og slett måttet planlegge på en litt annen måte, og vært litt mer forsiktig, selv om kontoen er rimelig skrapa før ny lønn endelig ruller inn likevel.
Så da jeg for noen uker siden fikk brev fra Trumf, ble jeg glad og følte meg svært fornuftig og voksen. Kuponger. En ser på alle disse amerikanske filmene om "arbeiderklassen"som til stadighet trekker frem disse kupongene, og sparer både her og både der. De gir inntrykk at kuponger er et "anti-status"-symbol og unngås om kjentfolk kan befinne seg i nærheten, men jeg tenkte i mitt unge og åpne sinn at dette var en god idè. Vi lever i en moderne verden, i et rikt land, men et land hvor vi er opptatt av sparing og å snu på hver krone. Oss "vanlige", altså vi som ikke tror at penger vokser på trær, kjøper ikke lenger nødvendigvis merkevarene, men First Price og Euroshopper, og ofte er det også de samme produktene i enklere forpakning og til halve prisen. Vi er et samfunn som sparer, og syns at det er greit! Og jeg er en av de. Trodde jeg.
Jeg gruet meg faktisk litt på forhånd, men sa til meg selv at dette var tullete. Likevel passet jeg på å ha noen kroner på kortet slik at jeg kunne handle noe annet og ikke bare levere kuponger liksom. Tomflaskene som skulle pantes, sparte jeg til dagen etter. Jeg kikket nøye på lappene slik at jeg visste hvilke produkter jeg skulle se etter, trakk pusten dypt, puttet kupongene i lomma og gikk avgårde.
Med friskt mot, en smule lettelse og etterhvert irritasjon, kunne jeg fastslå at nærbutikken ikke hadde noen av varene på kupongene. PR-stunt eller dårlig lokal organisering, ihvertfall, bestemt på at disse pengene skulle jeg spare, gikk turen til neste butikk i kjeden. Jeg vurderte å ta den i neste by, men syntes det ble for dumt. Hva bryr vel jeg meg om hva andre tenker.
Neste butikk hadde ihvertfall den ene varen. Jeg plukket med meg et par andre varer for å vise at jeg faktisk hadde penger, og snek meg mot kassen. Jeg holdt kupongen oppå varen, og varen mot brystet, kjente det begynte bli varmt i butikken. Det sto tre stykker i hver kø, og et par kom raskt bak meg. Ingen kjente, innflytter vet du. Da det var plass for meg å legge varene på båndet, la jeg fra meg de jeg skulle betale for, men holdt fortsatt kupongvaren hardt mot brystet. Det tok et par sekunder før jeg forsto at dette antagelig så mer dumt ut enn en kupong. Varmen steg, jeg kjente rødmen komme krypende og det eneste jeg tenkte var at jeg ikke måtte si "Jeg har en tampong" i stede for kupong, og at jo mer jeg tenkte på det, jo høyere ble sannsynligheten for at det akkurat var det som kom til å skje. Da "betale-varene" gikk pipende fordi ekspeditøren, kom panikken. Tenk om han ikke ser kupongen eller ikke vet hvordan han slår den inn. Tenk om han roper det ut over høyttaleren. Tenk om alle snur seg og ser på denne single, blakke, stakkarslige jenta som må handle med kuponger for å overleve.
Mannen bak kassa så ikke opp engang, bare pep videre. Jeg skyndte meg ut og ble sittende noen sekunder stille i bilen. Hjerte banket og jeg følte meg tom og svett. Det var vanskelig å forstå hva som egentlig hadde hendt, jeg hadde jo virkelig ikke brydd meg om personen foran meg i køen hadde en kupong. Eller hadde jeg? Nå var det over. Jeg satt med varen i setet ved siden av meg på vei hjem og var lykkelig over at kuponger er sjeldne her i Norge. Kupongen for den manglende varen ligger fortsatt i lomma og er nå gått ut på dato. Jeg tror ikke de fikk inn varene igjen uansett.
torsdag 28. oktober 2010
søndag 24. oktober 2010
10 ting om meg
1) Jeg er sykepleier. Om noen spør hvem jeg er svarer jeg dette. Det er min identitet, foreløpig. Mistenker at jeg er mye annet også, men da jeg endelig begynte å jobbe som sykepleier for et par år siden, var det som å komme hjem. Det var min siste kjæreste som fikk meg inn på tanken og satt ved siden av meg når jeg søkte, og jeg er han evig takknemlig for det.
2) Min største drøm er å skrive en bestselger og poste den til min videregående norsklærer. Jeg mangler tema, arena og karakterer, men er overbevist om at det blir noe av en gang, og at den vil skape debatt eller ihvertfall bli mye omtalt.
3) En annen hobby jeg har er male. Også her mangler inspirasjon, og dersom den kommer bruker jeg ofte en uke eller mer på å planlegge før selve malingen starter. Dette er ikke noe for allmennheten, og ferdige produkter oppbevares enten bak-frem ved besøk eller i skapet. Da er scrapping litt mindre skjult.
4) Jeg skal slutte å røyke. Og jeg hadde en plan også, nemlig å snuse i stede, sånn i en overgangsperiode. Men så er det sånn at det alltid finnes så mange unnskyldninger for å vente litt, og min er bruddet med kjæresten for et halvt år siden. Jeg har likevel ikke gitt opp. Jeg har jo klart å begynne å snuse, så kommer minus røykingen etterhvert.
5) Jeg elsker ordentlig middager med kjøtt og poteter. Dersom det blir for lenge mellom hver gang blir jeg gretten.
6) Krydder? Hmm. Har jeg aldri forstått meg på. Jeg aner ikke hva som skal hvor, og er egentlig ikke så glad i sterk mat. Har forsøkt meg på krydderurter og de ble store og skikkelig fine, men jeg brukte aldri noen av de. Det tar meg rett videre til neste punkt.
7) Gartneri. Jeg jobbet på et i 8 år og stortrivdes. Hadde døgnet hatt flere timer ville jeg antagelig jobbet der også fremdeles. Jeg vet ikke om det var kollegaene som gjorde dette, for arbeidsoppgavene var ofte tunge og kundene sære, men jobben var topp.
8) Jeg liker mennesker. Det er sjeldent jeg irriterer meg over venner, kollegaer eller andre medborgere. Jeg tror på det de sier og tilgir når de juger. Dette har ført til som tidligere nevnt diverse kjærester, men også til lite irritasjon i hverdagen sånn generelt. Det er et bevisst valg jeg har tatt om å tro på folk, så får jeg heller kaste dem ut av livet om det viser seg at de ikke er ærlige. Må bare bli litt flinkere på den utkastinga.
9) Har jeg en ledig dag kan jeg se opptil flere filmer på rad. Det er noe med det å kunne leve seg inn i andres verden og liv, og ikke minst se kortversjonen. Mitt eget liv tar jo forever og den lykkelige slutten er fortsatt ikke i nærheten.
10) Sist, men ikke minst: Evig romantiker. Jeg tror på den store kjærligheten og er tydeligvis ikke redd for å bli såret. Jeg kaster meg ut med hodet først, og tenker lite på at risikoen for knekt nakke og brudd i ryggen er svært stor. "It's better to have loved and lost, than to never have loved at all", Alfred Lord Tennyson. Det er lett for han å si, det.
2) Min største drøm er å skrive en bestselger og poste den til min videregående norsklærer. Jeg mangler tema, arena og karakterer, men er overbevist om at det blir noe av en gang, og at den vil skape debatt eller ihvertfall bli mye omtalt.
3) En annen hobby jeg har er male. Også her mangler inspirasjon, og dersom den kommer bruker jeg ofte en uke eller mer på å planlegge før selve malingen starter. Dette er ikke noe for allmennheten, og ferdige produkter oppbevares enten bak-frem ved besøk eller i skapet. Da er scrapping litt mindre skjult.
4) Jeg skal slutte å røyke. Og jeg hadde en plan også, nemlig å snuse i stede, sånn i en overgangsperiode. Men så er det sånn at det alltid finnes så mange unnskyldninger for å vente litt, og min er bruddet med kjæresten for et halvt år siden. Jeg har likevel ikke gitt opp. Jeg har jo klart å begynne å snuse, så kommer minus røykingen etterhvert.
5) Jeg elsker ordentlig middager med kjøtt og poteter. Dersom det blir for lenge mellom hver gang blir jeg gretten.
6) Krydder? Hmm. Har jeg aldri forstått meg på. Jeg aner ikke hva som skal hvor, og er egentlig ikke så glad i sterk mat. Har forsøkt meg på krydderurter og de ble store og skikkelig fine, men jeg brukte aldri noen av de. Det tar meg rett videre til neste punkt.
7) Gartneri. Jeg jobbet på et i 8 år og stortrivdes. Hadde døgnet hatt flere timer ville jeg antagelig jobbet der også fremdeles. Jeg vet ikke om det var kollegaene som gjorde dette, for arbeidsoppgavene var ofte tunge og kundene sære, men jobben var topp.
8) Jeg liker mennesker. Det er sjeldent jeg irriterer meg over venner, kollegaer eller andre medborgere. Jeg tror på det de sier og tilgir når de juger. Dette har ført til som tidligere nevnt diverse kjærester, men også til lite irritasjon i hverdagen sånn generelt. Det er et bevisst valg jeg har tatt om å tro på folk, så får jeg heller kaste dem ut av livet om det viser seg at de ikke er ærlige. Må bare bli litt flinkere på den utkastinga.
9) Har jeg en ledig dag kan jeg se opptil flere filmer på rad. Det er noe med det å kunne leve seg inn i andres verden og liv, og ikke minst se kortversjonen. Mitt eget liv tar jo forever og den lykkelige slutten er fortsatt ikke i nærheten.
10) Sist, men ikke minst: Evig romantiker. Jeg tror på den store kjærligheten og er tydeligvis ikke redd for å bli såret. Jeg kaster meg ut med hodet først, og tenker lite på at risikoen for knekt nakke og brudd i ryggen er svært stor. "It's better to have loved and lost, than to never have loved at all", Alfred Lord Tennyson. Det er lett for han å si, det.
Her er jeg :)
Ja, da var jeg igang igjen da. Har tidvis blogget litt tidligere, men aldri blitt noe ordentlig av liksom. Men jeg elsker jo å skrive, så vi prøver igjen.
Først en liten introduksjon kanskje. Jeg er en jente som nærmer seg 30, og singel. Det er det denne bloggen vil snurre seg rundt, livet som singel, mitt liv ihvertfall, litt tanker og følelser og situasjoner og observasjoner. Egentlig har jeg ikke peiling på det å være singel. Har det meste av mitt voksne (hihi, særlig) liv vært i forhold, men nå er jeg altså singel in the city. Skulle gjerne vært av den urbane og spennende typen og hatt et meningsfylt og interessant liv, men det har seg sånn at jeg bor i en relativt liten by, heldigvis på østlandet, men likevel liten. Der alle kjenner alle. Bortsett fra meg da, jeg kjenner ingen. Innflytter :P
Det var nemlig kjærligheten som fikk meg til dette stedet, eller mangel på blir det vel. Det hadde seg nemlig sånn at jeg ikke fikk bo mer hos kjæresten min og trengte desperat en ny leilighet. Blakk var jeg også. Heldigvis var ei venninne av ei venninne på utkikk etter en ny roommate, og slik gikk det til at jeg troppet opp på trappen i denne lille, alle-kjenner-alle byen, strakk frem hånda og hilste pent på det som skulle bli min nye livsledsager i månedene fremover.
Det var godt å ha noen der da jeg som ung, singel og ny i byen skulle ut på nye eventyr. Og eventyr ble det. Men det tok ikke langt tid før jeg fant en ny mann med stor M. Jeg er nemlig ikke så god på det å være singel. Det er ikke det at jeg tar til takke med hva som helst, men har vel kanskje hatt en tendens til å tro godt om de jeg møter og fokusere på de gode sidene. Nå som jeg er klar over det, har jeg vel ikke noen unnskyldninger for å gå i samme fella igjen heller, men vi får se hvor lenge det varer.
Mann er vel å ta litt hardt i, vi var begge unge og naive på den tiden, men vi ha hatt noen fine år sammen. Nå er det sånn circa et halvt år siden vi fant ut at det kanskje ikke var så bra likevel.
Så her sitter jeg, alene i egen leilighet, med alt av lys og tv og radio på mens jeg skriver i min nye dagbok. Et prosjekt, tidsfordriv, noe som trenger min omtanke, kjærlighet og oppmerksomhet. Det er absolutt ikke noe substitutt for noe altså ;)
Først en liten introduksjon kanskje. Jeg er en jente som nærmer seg 30, og singel. Det er det denne bloggen vil snurre seg rundt, livet som singel, mitt liv ihvertfall, litt tanker og følelser og situasjoner og observasjoner. Egentlig har jeg ikke peiling på det å være singel. Har det meste av mitt voksne (hihi, særlig) liv vært i forhold, men nå er jeg altså singel in the city. Skulle gjerne vært av den urbane og spennende typen og hatt et meningsfylt og interessant liv, men det har seg sånn at jeg bor i en relativt liten by, heldigvis på østlandet, men likevel liten. Der alle kjenner alle. Bortsett fra meg da, jeg kjenner ingen. Innflytter :P
Det var nemlig kjærligheten som fikk meg til dette stedet, eller mangel på blir det vel. Det hadde seg nemlig sånn at jeg ikke fikk bo mer hos kjæresten min og trengte desperat en ny leilighet. Blakk var jeg også. Heldigvis var ei venninne av ei venninne på utkikk etter en ny roommate, og slik gikk det til at jeg troppet opp på trappen i denne lille, alle-kjenner-alle byen, strakk frem hånda og hilste pent på det som skulle bli min nye livsledsager i månedene fremover.
Det var godt å ha noen der da jeg som ung, singel og ny i byen skulle ut på nye eventyr. Og eventyr ble det. Men det tok ikke langt tid før jeg fant en ny mann med stor M. Jeg er nemlig ikke så god på det å være singel. Det er ikke det at jeg tar til takke med hva som helst, men har vel kanskje hatt en tendens til å tro godt om de jeg møter og fokusere på de gode sidene. Nå som jeg er klar over det, har jeg vel ikke noen unnskyldninger for å gå i samme fella igjen heller, men vi får se hvor lenge det varer.
Mann er vel å ta litt hardt i, vi var begge unge og naive på den tiden, men vi ha hatt noen fine år sammen. Nå er det sånn circa et halvt år siden vi fant ut at det kanskje ikke var så bra likevel.
Så her sitter jeg, alene i egen leilighet, med alt av lys og tv og radio på mens jeg skriver i min nye dagbok. Et prosjekt, tidsfordriv, noe som trenger min omtanke, kjærlighet og oppmerksomhet. Det er absolutt ikke noe substitutt for noe altså ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)