Venter på sommer

I dag er en hvordan-i-h*-skal-jeg-komme-igang-dag. Har vel noe med overdreven innsats på arbeidsplassen siste tiden å gjøre, men liker ikke at initiativet er på bånn. Det blir så kjedelig..

Men jeg har jo fått gjort litt i det siste da. Det hender jeg får merkelige innfall, som å male et tre på veggen, lage en salamander av pappmasjè osv, denne gangen ble resultatet en "konspirasjonsbok". Det eneste jeg er redd for er at jeg skal dø, bokhyllen min sendes til et loppemarked, og mine kjæreste eiendeler havner hos en stakkars boksamler snytt for en god historie. Derfor er pårørende informert med tittel og betydning.

Den inneholder til nå min billett til Slottsfjellfestivalen, sommerens sukkerbit. Håper det blir like bra som forventet, helst litt bedre. Ellers er det ikke mye planer for sommeren. Som intensiv og utålmodig egenkapitalsparer blir det nok ingen sydenturer eller eksotiske opplevelser. Jeg er jo ikke av typen som reiser alene lkevel, trass vennlige oppmuntringer til singel-reiser fra gode venner, så hjemme får bli bra. Nå har jeg faktisk tenkt å låne campingvogna til familien en uke da, ca 4 mil sør for nåværende tilfluktssted, selv om jeg ble noe skeptisk etter å ha tittet innom et meget forstyrrende tv-program om campinglivet i Sverige. Heldigvis beroliget min kollega meg om at tv bare filmer "raringene" og at jeg naturligvis ikke assosieres med disse om jeg gjennomfører planene. For det skal sies; jeg er oppvokst på denne nydelige campingplassen, hver sommer fra bleiealder av, med unntak av noen travle ungdomsår. Det er idyll, kos og avslapning, her avbildet med lillesøs.

 Men nok tomprat og over til verdens mysterier, nemlig menn. De er rett og slett rare og uforståelige. Nå trives jeg svært godt alene, men som en kvinne i slutten av 20-årene vandrer tankene lett til HVOR ER DET FOLK FINNER DISSE DRØMMEMENNENE??!? For mennene (les: forvokste guttevalper) i min umiddelbare nærhet har virkelig ikke snøring. Nå er de fleste blitt single igjen over vinteren, og det ser ikke ut som de har lært noe. Og newsflash til dere alle: Ikke tro at vi jenter ikke forstår hva en sms etter klokken elleve på kvelden betyr! Det er ikke sjarmerende, vi blir ikke lurt og vi tenker egentlig at det er littegranne trist. 

Nei, på tide å ta oppvasken før den kommer gående bort å prikker med på skulderen. I'll be back!!

:)

Sove-lenge-menneske

Leste litt om døgnrytme på wikipedia, og mistanken ble bekreftet. Jeg visste godt fra før at jeg er et typisk B-menneske, men var ikke klar over at i motsetning til A-mennesker som i tillegg til å fungere fortreffelig i de grufulle morgentimene, har en døgnrytme på 24 timer, skal B-mennesker ha en rytme på nærmere 25 timer! Følelsen av at det ikke er nok timer i døgnet var da ikke en paranoid forestilling, men derimot en feilinnstilling fra naturens side dypt begravet i mitt innerste. Alt tidligere opplevd stress og utilstrekkelighet er reell og utenfor min kontroll. Det gjør det jo litt enklere å slappe av.

Det er mange andre ulemper ved å være en av disse syvsoverne som aldri får nok søvn; nemlig dagvakter, offentlige kontorer, tannlege- og legetimer, lunsj-avtaler som konsekvent kan kalles frokost-møte, og butikker som ikke ligger i kjøpesentre. Likevel finnes det ingen ting bedre enn en kveldsvakt som gir en lang, rolig morgen, eller en nattevakt som tilbyr sengens varme og øyelokkenes lange hvile i minuttene andre kjemper for å reise seg, klare til dagens dyst.

Men det som kanskje skinner sterkest igjennom hos meg selv som B-menneske, er energinivået sett utover dagen. Ubønnhørlig lik null i morgentimene, umerkelig sigende på gjennom timene med dagslys, før det, muligens noe overdrevet, eksploderer når klokken nærmer seg sengetid. Dette er tidspunktet hvor kreativiteten blomstrer og abeidslysten faktisk kommer til syne. Tidligere har dette resultert i maling, scrapping, strikking, husvask fra tak til gulv, irriterende nok ikke klesvask av hensyn til naboer, men rydding, spilling og ikke minst lesing ut i de små timer der egentlig er beregnet for søvn. Ett av de siste prosjektene var pappmasje, men i kveld ble det baking av kanelsnurrer, oppstart kl 20.30. Selv om det sier seg selv at det blir litt senere enn strengt tatt lurt, er det merkverdig deilig å være våken etter sengetid, og ikke kom å si at det har noe med trass å gjøre!!

Og når humøret er på topp og du de siste årene har laget boller fra pose for hånd, men nå setter igang med mammas oppskrift på lette boller i den nye kjøkkenmaskinen, det blir ikke så mye bedre enn det! Må si at en jevnere, smidigere deig har jeg aldri vært borti. Og nå er kanelbollene ferdig, bakebollen slikket, oppvasken tatt for fjerde gang og deilig lukt sprer seg i leiligheten min.

Ikke søren om jeg legger meg helt enda!!

:)

Språklig glede

Jeg er så heldig å være i besittelse av tre søstre, alle av ypperste kvalitet. Men som storesøster, flokkens vokter og selvoppnevnte forsørger av nødvendig kunnskap for gruppens lysende fremtid, bekymrer det meg alle disse ordene som tilsynelatende har falt ut av pensumbunken i det klassiske og obligatoriske utdanningssystemet kalt grunnskolen. Jeg snakker da om disse forunderlige, merkelige ordene som aldri vil bli brukt i en muntlig samtale av personer som ønsker å fremstå som yngre enn hundre år. Disse ordene som gjør setningene merkverdig lange og usannsynlig tunge, gjerne tydelig selvmotsigende, men likevel gir en beskrivende karakteristikk og artig vri på budskapet. Det finnes vel lite vakrere enn prosa nedtegnet med poetisk penne-føring, krydret med overdrevent mange adjektiver, utført i lange, sammensatte og dermed meget uoversiktlige setninger lik det Jane Austin muligens ville ha brukt. Det er her du får utfordret komma-kunnskapene og lekt med vokabularets mange hemmeligheter. Innskutte setninger som nøster sammen løse tråder eller hinter til nye, spennende betroelser, og ord som maler bilder individuelt tilpasset leserens tidligere erfaringer, opplevelser og drømmer. Det er vel unødvendig å nevne hvor viktig rettskrivning er for en vakker tekstbolk.

For mange år siden, dog noe begrenset da min alder i seg selv kan argumenteres til ikke å være svært høy i utgangspunktet, var jeg så heldig å få hamre løs på en arvet skrivemaskin. Maskinen var elektrisk og dermed heller ikke argumentativt særdeles gammel, men den hadde den riktige, skapende lyden i det hammeren slo i papiret, foreviget valgte tegn for å gå rakt videre til nye muligheter uten tanke for fortiden. Riktignok ble tilbake-tasten flittig brukt for å skrive over hastede feiltrykk. Enkelte ganger kunne jeg la fingrene gli over knappene med voldsom hurtighet og presisjon uten meningsfylt resultat, kun for å høre den samme klikkende lyden som antagelig Lars Saabye Christensen til stadighet var omgitt av.

Et datatastatur er udiskutabelt ikke like fysisk imponerende, men lyden og følelsen utløst av et enkelt tastetrykk er, om ikke noe mykere, mye av det samme. Som ekstensiv positiv opplevelse er tidligere nevnte tilbake-tast utviklet slik at teksten ikke lenger har behov for å fylles med sorte hull. Det er også en særdeles tiltrekkende egenskap at det hele kan taes tilbake. Så lenge ordene ikke er festet til det evige og endelige papiret, kan de slettes og viskes vekk uten å lage en eneste krøll. Dype tanker og selv-avslørende beretninger er trygge om eieren ikke lenger ønsker å tilby seg selv. Det skal vel nevnes at med åpenhet, tilgang og frihet kommer muligheten for kopiering og videre publisering uten verken notifisering eller tillatelse. Men akkurat nå, før noe mer skjer, er alt mitt.

Sett i ettertid var den ulidelige, langtekkelige norsktimen ikke bare bortkastet, dyrebar tid, men viktig fremtidsbringende opplysning for hva vi ønsker bringe videre av språk og hva vi ønsker å bruke det til. Jeg hadde aldri trodd at det som var selvfølgelig i min egen grunnskoles skrive-utdanning bare år senere ser ut til å være ikke-eksisterende. Det er mulig at jeg rett og slett har blitt gammel trass min tidligere nevnte unge alder, men setningsoppbygging og lek er begreper som henger tett for meg.

Men nynorsk er fortsatt skikkelig kjedelig!!

;)

HAPPY NEW YEAR!!

Da var det nytt år, nye muligheter. Vi må nå ende allting med 2012. Det virker like unaturlig hvert år. For meg har alltid 1. nyttårsdag vært en spesiell dag. Ikke utmerket fantastisk, bare spesiell. Lufta er særlig frisk, fargene er bemerkelsesverdig klare og lyset lover nye sjanser og en bedre fremtid. Nå var det riktignok både grått, overskyet og regn i dag, men følelsen er der likevel.

Gårsdagen ble feiret med usedvanlig herlige jenter, samlet til "single-girls'-new-years-eve". Det var godt mat, diverse drikkbar, og ikke fullt så drikkbar alkohol og ikke minst tradisjonelt høylytt skravling. Og da klokka passerte det uunngåelige og etterlengtede midnatt, befant vi oss på taket av byens høyeste blokk, offer for hele byens lysende smell og fargerike rosetter som malte himmelen i raske glimt og enkelte hengende øvelser. Vi oppdaget taxi-toget, ikke tidligere kjent for størstedelen av gruppen, og til stor glede for de tidligere nevnte. Det var som det skulle være. Ihvertfall som det pleier å være.

For jeg har aldri vært i besittelse av en kjæreste som på tilsvarende tidspunkter i fortiden har funnet det like interessant og lykkebringende som meg selv med et kyss idet det nye året krever sin plass. Jeg har riktignok krevde min rett ved et par anledninger, men det gjør det liksom ikke like romantisk, og tydeligvis ikke like lykkebringende da forholdene ikke lenger er tilstedeværende. Men i kontrast til den tårebringende, romantiske, kjendis-spekkede film med navn tilsvarende årsskiftet som ruller over landets kinoer, er det greit. Jeg går inn i det nye året som en noe sterkere og definitivt relativt tryggere kvinne, klar for å vurdere å gripe de muligheter som vil by seg, eventuelt nevne min plass i verden og ikke minst grave dypere og utforske meg selv. Som person og individ altså, ikke på den andre måten! Det har jeg nemlig ingen nyttårsforsett for.

Men tilbake til pågående dag, for øyeblikket blitt til kveld. Jeg våknet opp relativt uthvilt, overhodet ikke uvel, hos min venninne før turen gikk innom bensinstasjon og pizzeria på de samme, nå ekstremt vonde og ubehagelige høy-helte skoene som kvelden i forveien, med gårsdagens vert som mål. Der ble pizzaen fortært, sofaen inntatt og føtter hvilt mens Shrek 3 snurret på tven. Vel hjemme smatt joggebuksa på og Wiens filharmoniske orkester spilte med nøyaktig samme intensitet og entusiasme som syv timer tidligere, nå gjenfortalt av uunnværlige youtube. Dette har opprinnelse i min mors metoder for å vekke trøtte barn som kvelden i forveien hadde vært oppe langt etter leggetid for å få med seg det nye årets brakende innkomst, med nettopp denne klassiske konserten på full guffe, gjallende gjennom huset, trengende inn i enhver ryggmarg. Det er rett og slett ikke nyttår før de kjente melodiene fyller rommet, men jeg begrenser meg til de to beste.

Godt nytt år ;)

Om å bli eldre og å slanke ørene

Da jeg var liten var jeg stadig forkjølet, med tett nese og dertil nedsatt hørsel. "Hvada sa du?" var derfor en godt brukt frase. Dette førte til at jeg var overbevist om at det var skrevet en sang om mine ører, en alle kunne. Jeg utfordrer deg til å tenke hardt at du heter Stine og synger forekommende strofe for deg selv, og hør godt etter. "Hvis dine ører henger ned..."

Med dette som bakgrunn, har jeg alltid vært lettere oppmerksom på ørene mine. De har aldri hengt ned eller vært mulig å vifte med, men da jeg så meg i speilet her en morgen oppdaget jeg at jeg har tykke ører! Er det virkelig mulig eller er det mine barndomsredsler som spiller meg et puss. Jeg kan heller ikke se for meg noen effektiv slankekur eller treningsform for problemet. Det må bli dette med vifting da...

Men slik er det vel å bli eldre. Ting henger og slenger på nye måter, det eser ut her og der, og hud krøller seg fortere enn man skulle tro. Munnvikene er ikke lenger indikasjonen på et smil, men stripene fra øyekroken og opp mot hårfestet, som igjen hos den mannlige halvdelen, stadig flytter seg bakover samtidig som senterpunktet markeres og utvides. På samme måte som at jeg på et tidspunkt trodde at tyveåringer var voksne, trodde jeg aldri at jeg kom til å bli såå gammel at disse utvendige forandringene ville skje meg. For jeg er jo ikke voksen engang! Sånn egentlig, liksom.

Alone

Jeg har fått meg en ny hobby!! Eller tidsfordriv er vel kanskje mer riktig. Jeg fikk det nemlig for meg her om dagen at jeg skulle forsøke å skrive en sang, fant noen artige programmer på nettet for å få det til og satte i gang. Det kom til det at jeg fant ut at jeg måtte ha meg en mikrofon for å få noe som lignet godkjent lyd. Så da ble det et par turer til byen før jeg ble enig med meg selv at det var verdt pengene. Så nå sitter jeg med et lite studio i stua, men programvare og knapper jeg ikke aner meningen med, men jeg har fått lastet opp min første sang på yotube! Ikke det at den er så bra, men det er jo egentlig ganske moro. Jeg får den riktignok ikke opp når jeg søker på den, så jeg legger den ut her i stede.

Håper dere liker den :)

Gummistøvler

Det er et faktum. Det går mot høst, og det er ingen vei tilbake. Høsten er da også en fin årstid, blant topp fire vil jeg påstå, men tiden krever at enkelte ting taes stilling til i år igjen. Blant annet gummistøvene.

Som liten jente, fra skolealder kanskje og oppover, var gummistøvler et mareritt. De var klamme, aldri i riktig størrelse, stive og ubehagelige, og, la oss bare innrømme det med en gang, absolutt ikke pene eller tøffe eller stilige. Det var mer fristende å gå til skolen i de moderne, nye joggeskoene og å være gjennomvåt på føttene resten av dagen, enn å traske med tunge skritt og høye knær i støvlene som nok en gang hadde vært hvite, men nå var blasse og grå i ujevne skjolder, som om de reflekterte været de var ment for. Sålen var flat og stiv, og hadde en ikke følt seg plattfot før, gjorde en det ihvertfall da. Og som regel ble det aldri regn likevel, samme hvor hardt mamma hadde ønsket det. For meg var gummistøvler et mareritt.

En annen ting er at gummistøvler absolutt ikke tåler det de ser ut for. Jeg har googlet litt og kom over hvordan å ta vare på dette merkelige fottøyet. Det viser seg at støvlene som mest sannsynlig er laget for grå dager, faktisk ikke tåler sollys. Det er derfor feil å bruke de "dagen derpå", altså når regnværsskyene letter og solen atter smiler, mens bakken fortsatt er sørpete og gjørmete og det som finnes av sykkelstier er dekket av sjøer på størrelse med et lite hav og antallet nærmer seg Finlands. Og skulle du være så dristig å risikere støvlene dine en slik dag må du ihvertfall ikke finne på å vaske de med børste og skrubb. Dette tåler de ikke. Om du er i det barnslige humøret og skulle finne det for godt å hoppe høyt med begge bena og de flate sålene i det lille havet foran deg slik at vannstanden synker betraktelig, men heves proporsjonalt inni støvlene, kan tørkeprosessen være en utfordring. Støvlene er nemlig laget for å tåle vann på utsiden, ikke inni. De kan ikke tørkes på høye temperaturer, og på grunn av støvelens spesielle kjennetegn, nemlig at den er potte tett, vil da tørkingen kunne gå noe sakte for seg. Siste advarsel tror jeg de færreste av skolebarna er utsatt for. Det lønner seg nemlig ikke å helle løsemidler og kjemikalier over støvlene, eller noe annet for den saks skyld.

Alt dette var det ingen som fortalte meg som liten tulle. Det resulterte jo derfor i sprukne og blasse gummistøvler som burde ha vært hvite. Og en lekk gummistøvel er verre enn ingen gummistøvel. Hvem kan vel ikke kjenne igjen følelsen av unaturlig tunge støvler som for hvert skritt skvulper og vannet som trenger gjennom sokken og mellom tærne, kaldt til å begynne med, kroppstemperert etter en stund. Sokken som aldri tørker i den litt for store eller akkurat for liten, støvelen med antipustende, tidligere vanntette veggene.

Nå skal det sies at gummistøvelen var om ikke revlusjonerende, så ihvertfall en gledelig nyhet da den ble funnet opp. Om ikke i en vitenskapelig og sikker kilde, så fortelles det nå likevel om hvordan bønder i tresko, vassende i søle opp til knærne, satte pris på denne bekledde skoen som dukket opp på 1800-tallet. Det påstås også at sykefraværet gikk ned og produksjonen opp. Jeg vil tro det var så mye søle på den tiden at støvlene aldri fikk sett solens deilige lys likevel, og løsemidler og elektrisk skovarmer antagelig ikke var funnet opp enda slik at arbeidskara ikke hadde samme problemer som lille meg med våte sokker og plattfot gange, relativt umoderne i den sammenheng at praktisk bekledning svært sjeldent er in. Eller så bare brydde de seg ikke.

Dette er mine følelser rundt gummistøvler og fordommene er sterke. Og så, etter mange år med unnskyldninger for hvorfor støvlene ikke kan brukes, vist til størrelse eller lekkasje, og hvorfor det strengt talt "ikke er nødvendig å kjøpe nye akkurat nå, mamma", snur moteverdenen på gummihælen og gjør disse forferdelige skapningene moderne og tilgjengelig i alt fra billig-skobutikken på hjørnet til dagligvaren og til forbausende høye priser solgt under kjente merker som Ralph Lauren, Gucci og DKNY. Dette var jo ikke jeg med på!! Det er nå meningen jeg skal pynte meg med store, stive klumpete dekk, og like det!?

Den verste stormen er kanskje over, men fortsatt har ingen støvler funnet veien inn i min leilighet. De siste årene har jeg riktig nok forbannet kalde tær og sølete sko ved et par anledninger, og på et tidspunkt løftet jeg faktisk den grønne støvelen ned fra hyllen i butikken, tok av min egen sko, og prøvde den. For støvler skal jo være grønne eller blå, ihvertfall ikke hvite og helst ikke med blomster på. Men det ble med den gangen. Jeg tror fortsatt ikke jeg er klar for å forbarme meg over dette plagget i nærmeste fremtid. Sporene sitter for dypt. Håper jeg blir voksen en gang.