Leste litt om døgnrytme på wikipedia, og mistanken ble bekreftet. Jeg visste godt fra før at jeg er et typisk B-menneske, men var ikke klar over at i motsetning til A-mennesker som i tillegg til å fungere fortreffelig i de grufulle morgentimene, har en døgnrytme på 24 timer, skal B-mennesker ha en rytme på nærmere 25 timer! Følelsen av at det ikke er nok timer i døgnet var da ikke en paranoid forestilling, men derimot en feilinnstilling fra naturens side dypt begravet i mitt innerste. Alt tidligere opplevd stress og utilstrekkelighet er reell og utenfor min kontroll. Det gjør det jo litt enklere å slappe av.
Det er mange andre ulemper ved å være en av disse syvsoverne som aldri får nok søvn; nemlig dagvakter, offentlige kontorer, tannlege- og legetimer, lunsj-avtaler som konsekvent kan kalles frokost-møte, og butikker som ikke ligger i kjøpesentre. Likevel finnes det ingen ting bedre enn en kveldsvakt som gir en lang, rolig morgen, eller en nattevakt som tilbyr sengens varme og øyelokkenes lange hvile i minuttene andre kjemper for å reise seg, klare til dagens dyst.
Men det som kanskje skinner sterkest igjennom hos meg selv som B-menneske, er energinivået sett utover dagen. Ubønnhørlig lik null i morgentimene, umerkelig sigende på gjennom timene med dagslys, før det, muligens noe overdrevet, eksploderer når klokken nærmer seg sengetid. Dette er tidspunktet hvor kreativiteten blomstrer og abeidslysten faktisk kommer til syne. Tidligere har dette resultert i maling, scrapping, strikking, husvask fra tak til gulv, irriterende nok ikke klesvask av hensyn til naboer, men rydding, spilling og ikke minst lesing ut i de små timer der egentlig er beregnet for søvn. Ett av de siste prosjektene var pappmasje, men i kveld ble det baking av kanelsnurrer, oppstart kl 20.30. Selv om det sier seg selv at det blir litt senere enn strengt tatt lurt, er det merkverdig deilig å være våken etter sengetid, og ikke kom å si at det har noe med trass å gjøre!!
Og når humøret er på topp og du de siste årene har laget boller fra pose for hånd, men nå setter igang med mammas oppskrift på lette boller i den nye kjøkkenmaskinen, det blir ikke så mye bedre enn det! Må si at en jevnere, smidigere deig har jeg aldri vært borti. Og nå er kanelbollene ferdig, bakebollen slikket, oppvasken tatt for fjerde gang og deilig lukt sprer seg i leiligheten min.
Ikke søren om jeg legger meg helt enda!!
:)
søndag 29. januar 2012
tirsdag 3. januar 2012
Språklig glede
Jeg er så heldig å være i besittelse av tre søstre, alle av ypperste kvalitet. Men som storesøster, flokkens vokter og selvoppnevnte forsørger av nødvendig kunnskap for gruppens lysende fremtid, bekymrer det meg alle disse ordene som tilsynelatende har falt ut av pensumbunken i det klassiske og obligatoriske utdanningssystemet kalt grunnskolen. Jeg snakker da om disse forunderlige, merkelige ordene som aldri vil bli brukt i en muntlig samtale av personer som ønsker å fremstå som yngre enn hundre år. Disse ordene som gjør setningene merkverdig lange og usannsynlig tunge, gjerne tydelig selvmotsigende, men likevel gir en beskrivende karakteristikk og artig vri på budskapet. Det finnes vel lite vakrere enn prosa nedtegnet med poetisk penne-føring, krydret med overdrevent mange adjektiver, utført i lange, sammensatte og dermed meget uoversiktlige setninger lik det Jane Austin muligens ville ha brukt. Det er her du får utfordret komma-kunnskapene og lekt med vokabularets mange hemmeligheter. Innskutte setninger som nøster sammen løse tråder eller hinter til nye, spennende betroelser, og ord som maler bilder individuelt tilpasset leserens tidligere erfaringer, opplevelser og drømmer. Det er vel unødvendig å nevne hvor viktig rettskrivning er for en vakker tekstbolk.
For mange år siden, dog noe begrenset da min alder i seg selv kan argumenteres til ikke å være svært høy i utgangspunktet, var jeg så heldig å få hamre løs på en arvet skrivemaskin. Maskinen var elektrisk og dermed heller ikke argumentativt særdeles gammel, men den hadde den riktige, skapende lyden i det hammeren slo i papiret, foreviget valgte tegn for å gå rakt videre til nye muligheter uten tanke for fortiden. Riktignok ble tilbake-tasten flittig brukt for å skrive over hastede feiltrykk. Enkelte ganger kunne jeg la fingrene gli over knappene med voldsom hurtighet og presisjon uten meningsfylt resultat, kun for å høre den samme klikkende lyden som antagelig Lars Saabye Christensen til stadighet var omgitt av.
Et datatastatur er udiskutabelt ikke like fysisk imponerende, men lyden og følelsen utløst av et enkelt tastetrykk er, om ikke noe mykere, mye av det samme. Som ekstensiv positiv opplevelse er tidligere nevnte tilbake-tast utviklet slik at teksten ikke lenger har behov for å fylles med sorte hull. Det er også en særdeles tiltrekkende egenskap at det hele kan taes tilbake. Så lenge ordene ikke er festet til det evige og endelige papiret, kan de slettes og viskes vekk uten å lage en eneste krøll. Dype tanker og selv-avslørende beretninger er trygge om eieren ikke lenger ønsker å tilby seg selv. Det skal vel nevnes at med åpenhet, tilgang og frihet kommer muligheten for kopiering og videre publisering uten verken notifisering eller tillatelse. Men akkurat nå, før noe mer skjer, er alt mitt.
Sett i ettertid var den ulidelige, langtekkelige norsktimen ikke bare bortkastet, dyrebar tid, men viktig fremtidsbringende opplysning for hva vi ønsker bringe videre av språk og hva vi ønsker å bruke det til. Jeg hadde aldri trodd at det som var selvfølgelig i min egen grunnskoles skrive-utdanning bare år senere ser ut til å være ikke-eksisterende. Det er mulig at jeg rett og slett har blitt gammel trass min tidligere nevnte unge alder, men setningsoppbygging og lek er begreper som henger tett for meg.
Men nynorsk er fortsatt skikkelig kjedelig!!
;)
For mange år siden, dog noe begrenset da min alder i seg selv kan argumenteres til ikke å være svært høy i utgangspunktet, var jeg så heldig å få hamre løs på en arvet skrivemaskin. Maskinen var elektrisk og dermed heller ikke argumentativt særdeles gammel, men den hadde den riktige, skapende lyden i det hammeren slo i papiret, foreviget valgte tegn for å gå rakt videre til nye muligheter uten tanke for fortiden. Riktignok ble tilbake-tasten flittig brukt for å skrive over hastede feiltrykk. Enkelte ganger kunne jeg la fingrene gli over knappene med voldsom hurtighet og presisjon uten meningsfylt resultat, kun for å høre den samme klikkende lyden som antagelig Lars Saabye Christensen til stadighet var omgitt av.
Et datatastatur er udiskutabelt ikke like fysisk imponerende, men lyden og følelsen utløst av et enkelt tastetrykk er, om ikke noe mykere, mye av det samme. Som ekstensiv positiv opplevelse er tidligere nevnte tilbake-tast utviklet slik at teksten ikke lenger har behov for å fylles med sorte hull. Det er også en særdeles tiltrekkende egenskap at det hele kan taes tilbake. Så lenge ordene ikke er festet til det evige og endelige papiret, kan de slettes og viskes vekk uten å lage en eneste krøll. Dype tanker og selv-avslørende beretninger er trygge om eieren ikke lenger ønsker å tilby seg selv. Det skal vel nevnes at med åpenhet, tilgang og frihet kommer muligheten for kopiering og videre publisering uten verken notifisering eller tillatelse. Men akkurat nå, før noe mer skjer, er alt mitt.
Sett i ettertid var den ulidelige, langtekkelige norsktimen ikke bare bortkastet, dyrebar tid, men viktig fremtidsbringende opplysning for hva vi ønsker bringe videre av språk og hva vi ønsker å bruke det til. Jeg hadde aldri trodd at det som var selvfølgelig i min egen grunnskoles skrive-utdanning bare år senere ser ut til å være ikke-eksisterende. Det er mulig at jeg rett og slett har blitt gammel trass min tidligere nevnte unge alder, men setningsoppbygging og lek er begreper som henger tett for meg.
Men nynorsk er fortsatt skikkelig kjedelig!!
;)
søndag 1. januar 2012
HAPPY NEW YEAR!!
Da var det nytt år, nye muligheter. Vi må nå ende allting med 2012. Det virker like unaturlig hvert år. For meg har alltid 1. nyttårsdag vært en spesiell dag. Ikke utmerket fantastisk, bare spesiell. Lufta er særlig frisk, fargene er bemerkelsesverdig klare og lyset lover nye sjanser og en bedre fremtid. Nå var det riktignok både grått, overskyet og regn i dag, men følelsen er der likevel.
Gårsdagen ble feiret med usedvanlig herlige jenter, samlet til "single-girls'-new-years-eve". Det var godt mat, diverse drikkbar, og ikke fullt så drikkbar alkohol og ikke minst tradisjonelt høylytt skravling. Og da klokka passerte det uunngåelige og etterlengtede midnatt, befant vi oss på taket av byens høyeste blokk, offer for hele byens lysende smell og fargerike rosetter som malte himmelen i raske glimt og enkelte hengende øvelser. Vi oppdaget taxi-toget, ikke tidligere kjent for størstedelen av gruppen, og til stor glede for de tidligere nevnte. Det var som det skulle være. Ihvertfall som det pleier å være.
For jeg har aldri vært i besittelse av en kjæreste som på tilsvarende tidspunkter i fortiden har funnet det like interessant og lykkebringende som meg selv med et kyss idet det nye året krever sin plass. Jeg har riktignok krevde min rett ved et par anledninger, men det gjør det liksom ikke like romantisk, og tydeligvis ikke like lykkebringende da forholdene ikke lenger er tilstedeværende. Men i kontrast til den tårebringende, romantiske, kjendis-spekkede film med navn tilsvarende årsskiftet som ruller over landets kinoer, er det greit. Jeg går inn i det nye året som en noe sterkere og definitivt relativt tryggere kvinne, klar for å vurdere å gripe de muligheter som vil by seg, eventuelt nevne min plass i verden og ikke minst grave dypere og utforske meg selv. Som person og individ altså, ikke på den andre måten! Det har jeg nemlig ingen nyttårsforsett for.
Men tilbake til pågående dag, for øyeblikket blitt til kveld. Jeg våknet opp relativt uthvilt, overhodet ikke uvel, hos min venninne før turen gikk innom bensinstasjon og pizzeria på de samme, nå ekstremt vonde og ubehagelige høy-helte skoene som kvelden i forveien, med gårsdagens vert som mål. Der ble pizzaen fortært, sofaen inntatt og føtter hvilt mens Shrek 3 snurret på tven. Vel hjemme smatt joggebuksa på og Wiens filharmoniske orkester spilte med nøyaktig samme intensitet og entusiasme som syv timer tidligere, nå gjenfortalt av uunnværlige youtube. Dette har opprinnelse i min mors metoder for å vekke trøtte barn som kvelden i forveien hadde vært oppe langt etter leggetid for å få med seg det nye årets brakende innkomst, med nettopp denne klassiske konserten på full guffe, gjallende gjennom huset, trengende inn i enhver ryggmarg. Det er rett og slett ikke nyttår før de kjente melodiene fyller rommet, men jeg begrenser meg til de to beste.
Gårsdagen ble feiret med usedvanlig herlige jenter, samlet til "single-girls'-new-years-eve". Det var godt mat, diverse drikkbar, og ikke fullt så drikkbar alkohol og ikke minst tradisjonelt høylytt skravling. Og da klokka passerte det uunngåelige og etterlengtede midnatt, befant vi oss på taket av byens høyeste blokk, offer for hele byens lysende smell og fargerike rosetter som malte himmelen i raske glimt og enkelte hengende øvelser. Vi oppdaget taxi-toget, ikke tidligere kjent for størstedelen av gruppen, og til stor glede for de tidligere nevnte. Det var som det skulle være. Ihvertfall som det pleier å være.
For jeg har aldri vært i besittelse av en kjæreste som på tilsvarende tidspunkter i fortiden har funnet det like interessant og lykkebringende som meg selv med et kyss idet det nye året krever sin plass. Jeg har riktignok krevde min rett ved et par anledninger, men det gjør det liksom ikke like romantisk, og tydeligvis ikke like lykkebringende da forholdene ikke lenger er tilstedeværende. Men i kontrast til den tårebringende, romantiske, kjendis-spekkede film med navn tilsvarende årsskiftet som ruller over landets kinoer, er det greit. Jeg går inn i det nye året som en noe sterkere og definitivt relativt tryggere kvinne, klar for å vurdere å gripe de muligheter som vil by seg, eventuelt nevne min plass i verden og ikke minst grave dypere og utforske meg selv. Som person og individ altså, ikke på den andre måten! Det har jeg nemlig ingen nyttårsforsett for.
Men tilbake til pågående dag, for øyeblikket blitt til kveld. Jeg våknet opp relativt uthvilt, overhodet ikke uvel, hos min venninne før turen gikk innom bensinstasjon og pizzeria på de samme, nå ekstremt vonde og ubehagelige høy-helte skoene som kvelden i forveien, med gårsdagens vert som mål. Der ble pizzaen fortært, sofaen inntatt og føtter hvilt mens Shrek 3 snurret på tven. Vel hjemme smatt joggebuksa på og Wiens filharmoniske orkester spilte med nøyaktig samme intensitet og entusiasme som syv timer tidligere, nå gjenfortalt av uunnværlige youtube. Dette har opprinnelse i min mors metoder for å vekke trøtte barn som kvelden i forveien hadde vært oppe langt etter leggetid for å få med seg det nye årets brakende innkomst, med nettopp denne klassiske konserten på full guffe, gjallende gjennom huset, trengende inn i enhver ryggmarg. Det er rett og slett ikke nyttår før de kjente melodiene fyller rommet, men jeg begrenser meg til de to beste.
Godt nytt år ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)