Da jeg var liten var jeg stadig forkjølet, med tett nese og dertil nedsatt hørsel. "Hvada sa du?" var derfor en godt brukt frase. Dette førte til at jeg var overbevist om at det var skrevet en sang om mine ører, en alle kunne. Jeg utfordrer deg til å tenke hardt at du heter Stine og synger forekommende strofe for deg selv, og hør godt etter. "Hvis dine ører henger ned..."
Med dette som bakgrunn, har jeg alltid vært lettere oppmerksom på ørene mine. De har aldri hengt ned eller vært mulig å vifte med, men da jeg så meg i speilet her en morgen oppdaget jeg at jeg har tykke ører! Er det virkelig mulig eller er det mine barndomsredsler som spiller meg et puss. Jeg kan heller ikke se for meg noen effektiv slankekur eller treningsform for problemet. Det må bli dette med vifting da...
Men slik er det vel å bli eldre. Ting henger og slenger på nye måter, det eser ut her og der, og hud krøller seg fortere enn man skulle tro. Munnvikene er ikke lenger indikasjonen på et smil, men stripene fra øyekroken og opp mot hårfestet, som igjen hos den mannlige halvdelen, stadig flytter seg bakover samtidig som senterpunktet markeres og utvides. På samme måte som at jeg på et tidspunkt trodde at tyveåringer var voksne, trodde jeg aldri at jeg kom til å bli såå gammel at disse utvendige forandringene ville skje meg. For jeg er jo ikke voksen engang! Sånn egentlig, liksom.
tirsdag 11. oktober 2011
lørdag 8. oktober 2011
Alone
Jeg har fått meg en ny hobby!! Eller tidsfordriv er vel kanskje mer riktig. Jeg fikk det nemlig for meg her om dagen at jeg skulle forsøke å skrive en sang, fant noen artige programmer på nettet for å få det til og satte i gang. Det kom til det at jeg fant ut at jeg måtte ha meg en mikrofon for å få noe som lignet godkjent lyd. Så da ble det et par turer til byen før jeg ble enig med meg selv at det var verdt pengene. Så nå sitter jeg med et lite studio i stua, men programvare og knapper jeg ikke aner meningen med, men jeg har fått lastet opp min første sang på yotube! Ikke det at den er så bra, men det er jo egentlig ganske moro. Jeg får den riktignok ikke opp når jeg søker på den, så jeg legger den ut her i stede.
Håper dere liker den :)
Håper dere liker den :)
torsdag 18. august 2011
Gummistøvler
Det er et faktum. Det går mot høst, og det er ingen vei tilbake. Høsten er da også en fin årstid, blant topp fire vil jeg påstå, men tiden krever at enkelte ting taes stilling til i år igjen. Blant annet gummistøvene.
Som liten jente, fra skolealder kanskje og oppover, var gummistøvler et mareritt. De var klamme, aldri i riktig størrelse, stive og ubehagelige, og, la oss bare innrømme det med en gang, absolutt ikke pene eller tøffe eller stilige. Det var mer fristende å gå til skolen i de moderne, nye joggeskoene og å være gjennomvåt på føttene resten av dagen, enn å traske med tunge skritt og høye knær i støvlene som nok en gang hadde vært hvite, men nå var blasse og grå i ujevne skjolder, som om de reflekterte været de var ment for. Sålen var flat og stiv, og hadde en ikke følt seg plattfot før, gjorde en det ihvertfall da. Og som regel ble det aldri regn likevel, samme hvor hardt mamma hadde ønsket det. For meg var gummistøvler et mareritt.
En annen ting er at gummistøvler absolutt ikke tåler det de ser ut for. Jeg har googlet litt og kom over hvordan å ta vare på dette merkelige fottøyet. Det viser seg at støvlene som mest sannsynlig er laget for grå dager, faktisk ikke tåler sollys. Det er derfor feil å bruke de "dagen derpå", altså når regnværsskyene letter og solen atter smiler, mens bakken fortsatt er sørpete og gjørmete og det som finnes av sykkelstier er dekket av sjøer på størrelse med et lite hav og antallet nærmer seg Finlands. Og skulle du være så dristig å risikere støvlene dine en slik dag må du ihvertfall ikke finne på å vaske de med børste og skrubb. Dette tåler de ikke. Om du er i det barnslige humøret og skulle finne det for godt å hoppe høyt med begge bena og de flate sålene i det lille havet foran deg slik at vannstanden synker betraktelig, men heves proporsjonalt inni støvlene, kan tørkeprosessen være en utfordring. Støvlene er nemlig laget for å tåle vann på utsiden, ikke inni. De kan ikke tørkes på høye temperaturer, og på grunn av støvelens spesielle kjennetegn, nemlig at den er potte tett, vil da tørkingen kunne gå noe sakte for seg. Siste advarsel tror jeg de færreste av skolebarna er utsatt for. Det lønner seg nemlig ikke å helle løsemidler og kjemikalier over støvlene, eller noe annet for den saks skyld.
Alt dette var det ingen som fortalte meg som liten tulle. Det resulterte jo derfor i sprukne og blasse gummistøvler som burde ha vært hvite. Og en lekk gummistøvel er verre enn ingen gummistøvel. Hvem kan vel ikke kjenne igjen følelsen av unaturlig tunge støvler som for hvert skritt skvulper og vannet som trenger gjennom sokken og mellom tærne, kaldt til å begynne med, kroppstemperert etter en stund. Sokken som aldri tørker i den litt for store eller akkurat for liten, støvelen med antipustende, tidligere vanntette veggene.
Nå skal det sies at gummistøvelen var om ikke revlusjonerende, så ihvertfall en gledelig nyhet da den ble funnet opp. Om ikke i en vitenskapelig og sikker kilde, så fortelles det nå likevel om hvordan bønder i tresko, vassende i søle opp til knærne, satte pris på denne bekledde skoen som dukket opp på 1800-tallet. Det påstås også at sykefraværet gikk ned og produksjonen opp. Jeg vil tro det var så mye søle på den tiden at støvlene aldri fikk sett solens deilige lys likevel, og løsemidler og elektrisk skovarmer antagelig ikke var funnet opp enda slik at arbeidskara ikke hadde samme problemer som lille meg med våte sokker og plattfot gange, relativt umoderne i den sammenheng at praktisk bekledning svært sjeldent er in. Eller så bare brydde de seg ikke.
Dette er mine følelser rundt gummistøvler og fordommene er sterke. Og så, etter mange år med unnskyldninger for hvorfor støvlene ikke kan brukes, vist til størrelse eller lekkasje, og hvorfor det strengt talt "ikke er nødvendig å kjøpe nye akkurat nå, mamma", snur moteverdenen på gummihælen og gjør disse forferdelige skapningene moderne og tilgjengelig i alt fra billig-skobutikken på hjørnet til dagligvaren og til forbausende høye priser solgt under kjente merker som Ralph Lauren, Gucci og DKNY. Dette var jo ikke jeg med på!! Det er nå meningen jeg skal pynte meg med store, stive klumpete dekk, og like det!?
Den verste stormen er kanskje over, men fortsatt har ingen støvler funnet veien inn i min leilighet. De siste årene har jeg riktig nok forbannet kalde tær og sølete sko ved et par anledninger, og på et tidspunkt løftet jeg faktisk den grønne støvelen ned fra hyllen i butikken, tok av min egen sko, og prøvde den. For støvler skal jo være grønne eller blå, ihvertfall ikke hvite og helst ikke med blomster på. Men det ble med den gangen. Jeg tror fortsatt ikke jeg er klar for å forbarme meg over dette plagget i nærmeste fremtid. Sporene sitter for dypt. Håper jeg blir voksen en gang.
Som liten jente, fra skolealder kanskje og oppover, var gummistøvler et mareritt. De var klamme, aldri i riktig størrelse, stive og ubehagelige, og, la oss bare innrømme det med en gang, absolutt ikke pene eller tøffe eller stilige. Det var mer fristende å gå til skolen i de moderne, nye joggeskoene og å være gjennomvåt på føttene resten av dagen, enn å traske med tunge skritt og høye knær i støvlene som nok en gang hadde vært hvite, men nå var blasse og grå i ujevne skjolder, som om de reflekterte været de var ment for. Sålen var flat og stiv, og hadde en ikke følt seg plattfot før, gjorde en det ihvertfall da. Og som regel ble det aldri regn likevel, samme hvor hardt mamma hadde ønsket det. For meg var gummistøvler et mareritt.
En annen ting er at gummistøvler absolutt ikke tåler det de ser ut for. Jeg har googlet litt og kom over hvordan å ta vare på dette merkelige fottøyet. Det viser seg at støvlene som mest sannsynlig er laget for grå dager, faktisk ikke tåler sollys. Det er derfor feil å bruke de "dagen derpå", altså når regnværsskyene letter og solen atter smiler, mens bakken fortsatt er sørpete og gjørmete og det som finnes av sykkelstier er dekket av sjøer på størrelse med et lite hav og antallet nærmer seg Finlands. Og skulle du være så dristig å risikere støvlene dine en slik dag må du ihvertfall ikke finne på å vaske de med børste og skrubb. Dette tåler de ikke. Om du er i det barnslige humøret og skulle finne det for godt å hoppe høyt med begge bena og de flate sålene i det lille havet foran deg slik at vannstanden synker betraktelig, men heves proporsjonalt inni støvlene, kan tørkeprosessen være en utfordring. Støvlene er nemlig laget for å tåle vann på utsiden, ikke inni. De kan ikke tørkes på høye temperaturer, og på grunn av støvelens spesielle kjennetegn, nemlig at den er potte tett, vil da tørkingen kunne gå noe sakte for seg. Siste advarsel tror jeg de færreste av skolebarna er utsatt for. Det lønner seg nemlig ikke å helle løsemidler og kjemikalier over støvlene, eller noe annet for den saks skyld.
Alt dette var det ingen som fortalte meg som liten tulle. Det resulterte jo derfor i sprukne og blasse gummistøvler som burde ha vært hvite. Og en lekk gummistøvel er verre enn ingen gummistøvel. Hvem kan vel ikke kjenne igjen følelsen av unaturlig tunge støvler som for hvert skritt skvulper og vannet som trenger gjennom sokken og mellom tærne, kaldt til å begynne med, kroppstemperert etter en stund. Sokken som aldri tørker i den litt for store eller akkurat for liten, støvelen med antipustende, tidligere vanntette veggene.
Nå skal det sies at gummistøvelen var om ikke revlusjonerende, så ihvertfall en gledelig nyhet da den ble funnet opp. Om ikke i en vitenskapelig og sikker kilde, så fortelles det nå likevel om hvordan bønder i tresko, vassende i søle opp til knærne, satte pris på denne bekledde skoen som dukket opp på 1800-tallet. Det påstås også at sykefraværet gikk ned og produksjonen opp. Jeg vil tro det var så mye søle på den tiden at støvlene aldri fikk sett solens deilige lys likevel, og løsemidler og elektrisk skovarmer antagelig ikke var funnet opp enda slik at arbeidskara ikke hadde samme problemer som lille meg med våte sokker og plattfot gange, relativt umoderne i den sammenheng at praktisk bekledning svært sjeldent er in. Eller så bare brydde de seg ikke.
Dette er mine følelser rundt gummistøvler og fordommene er sterke. Og så, etter mange år med unnskyldninger for hvorfor støvlene ikke kan brukes, vist til størrelse eller lekkasje, og hvorfor det strengt talt "ikke er nødvendig å kjøpe nye akkurat nå, mamma", snur moteverdenen på gummihælen og gjør disse forferdelige skapningene moderne og tilgjengelig i alt fra billig-skobutikken på hjørnet til dagligvaren og til forbausende høye priser solgt under kjente merker som Ralph Lauren, Gucci og DKNY. Dette var jo ikke jeg med på!! Det er nå meningen jeg skal pynte meg med store, stive klumpete dekk, og like det!?
Den verste stormen er kanskje over, men fortsatt har ingen støvler funnet veien inn i min leilighet. De siste årene har jeg riktig nok forbannet kalde tær og sølete sko ved et par anledninger, og på et tidspunkt løftet jeg faktisk den grønne støvelen ned fra hyllen i butikken, tok av min egen sko, og prøvde den. For støvler skal jo være grønne eller blå, ihvertfall ikke hvite og helst ikke med blomster på. Men det ble med den gangen. Jeg tror fortsatt ikke jeg er klar for å forbarme meg over dette plagget i nærmeste fremtid. Sporene sitter for dypt. Håper jeg blir voksen en gang.
onsdag 17. august 2011
Tid for kos
Tirsdag morgen, eller midt på dagen ihvertfall sto jeg med bagen på skulderen da den mørke bilen sakket farten og stoppet. Jeg hoppet inn. Det bar sørover i nesten en time, og foran oss åpenbarte seg et kunstverk av en bygning. Det var her vi skulle tilbringe neste døgnet, innhyllet i luksus, god mat og vel unt pleie. Det er snakk om to venninner, jentekveld på spahotell!
Jeg har aldri vært på spa, og derfor heller ikke opplevd verken pampering, massasje eller ansiktsbehandlinger, og var derfor ganske spent på hvordan dette egentlig ville gå. Det startet med at vi ble henvist ned i ventearealet på spa-avdelingen. Jeg kunne ikke annet enn å kommentere hvor perfekt, avslappende og feng shui stedet var, om ikke påtatt, og påvirket av stemningen ble vi viskende lett fnisete til hverandre. Etter kort tid kom en søt, ung jente og hentet meg.
Ett øyeblikk ble brukt til å kartlegge relasjonen til dette menneske som jeg om få minutter skulle kle meg naken for. Jeg var på vei til å rekke ut hånden for å hilse, men ble ført ned en trapp. Det første jeg så i den nye etasjen var et "glassbur" med en kvinne i noe som lignet en gynekologistol og en mann som stelte føttene hennes. Jeg ba da en stille bønn om at dit jeg skulle hadde vanlige vegger og få vinduer. Min bønn ble heldigvis besvart.
Vel inne på rommet fikk jeg beskjed om å kle av meg til trusa mens jenta holdt et stort hvitt håndkle foran øynene sine, ba meg legge meg på den oppvarmede benken, og la håndkledet over meg. Deretter ble et bein avdekket og olje påført. Det var svært spesielt å la en fremmed gni, styrke og massere meg opp- og nedover først den ene beinet og så det andre. Kald olje, varm olje, varme steiner. Jeg klarte å slappe av såpass at det var mulig å nyte, for det var jo faktisk godt. På et tidspunkt ble respirasjonen så lav at jeg tenkte at om jeg dør nå så kommer hun til å kna en god stund til før hun merker det.
Da det var tid for rygg og armer var det ikke lenger så spesielt å bli tatt på på denne måten. Vi var liksom blitt litt bedre kjent. Og jeg klarte ikke la være å tenke hvor gode hender hun hadde. Alle berøringer var så velmenende og ømme. Jeg er ikke sikker, men det føltes som både hender, underarmer og albuer ble brukt for å løse opp flokete muskler. Tankene begynte da å vandre til hvilke andre mennesker som har ligget på disse benkene. Alle disse forskjellige menneske med forskjellige kropper, utvekster, behåring og hudtilstander. Og denne jenta har antagelig like ømme hender hver gang. Imponerende, virkelig, og en veldig spesiell jobb. Hva med de som ikke ser helt grensen på profesjonell, legal berøring og sensuelle ønsker? Det var altså dette jeg lå å tenkte på.
Etter en stund, kunne vært lenger, men sånn er livet, var det tid for en anti-aldring ansiktsbehandling. Snurret over på rygget, ble jeg pakket inn i lakenet jeg lå på, for å holde varmen vil jeg tro. Først over bena, så den ene siden og så den andre. Som helsepersonell falt dette mistenkelig nærme innpakningen av de som dessverre går bort innimellom, og for andre gang på en time tenkte jeg på hvordan det må være å være død. Jenta masserte også ansiktet, en blanding av innøvde, merkelige bevegelser som endte i overraskende harde trykk mot hodeskalle og kjeveben, og tidvis draging av håret i forskjellige retninger. Da ansikt var renset, vasket, renset litt til, smurt, oljet og en maske og briller var lagt på, gikk jenta ut noen minutter for min totale relaxiasjon. Så der lå jeg, nesten naken, pakket inn i ett laken som en død person, med stiv maske i ansiktet og sovebriller over øynene, som en farao i pyramidene i Egypt.
Total avslapping ble kanskje ikke oppnådd, men deilig var det. Og med tanke på at barrieren med fremmede befølende hender er brutt, muskelspenninger løsnet og ansiktet fløyelsmykt og rent, skal dette absolutt gjøres igjen.
Men dagen var jo ikke over med det. Resten av spa-avdelingen skulle utforskes, med det som var av diverse badstuer, bassenger og fotbad. Da vi begge er en smule rastløse, gikk vi raskt gjennom alle attraksjonene (med unntak av trappen som førte rett ned i sjøen). Favoritten var grotte-kildevannsbassenget. Utrolig tøft!!
Etter bad og badstue, likte forresten tepidariumet best, var det tid for mat. Først var det likevel, ironisk nok, på tide med en dusj. Lettere stylet og friserte, med voksent tøy og høye hæler, trippet vi inn i restauranten. Dobbelt sett med bestikk, tre glass for vin, vin og vann, og tøyservietter. Vi oppsumerte dagen med tanker, inntrykk og terningkast da forretten kom. Forrett i seg selv er et merkelig konsept. "Gi meg en overpyntet tallerken uten mat og la meg vente litt til før det kommer noe spiselig, for jeg er aldri egentlig sulten når jeg først bestemmer meg for å spandere på meg et restaurantbesøk. Takk." Forretten var rå makrell og noen rundinger med grønn purrè. Jeg burde virkelig ha lyttet da servitrisen forklarte de forskjellige kulinariske bestanddelene på tallerkenen. Pysete som jeg er og ubereist i sushiens verden, var dette virkelig en spesiell og lite hyggelig opplevelse. Terningkast 1 til forretten.
Hovedrett og dessert gikk ned på høykant, terningkast 5, og etter middag bare det på butikken for innkjøp av jentemagasiner, potetgull, godteri og brus. Resten av kvelden ble tilbrakt i kosebukser med sengen full av godteri og blader.
Jeg må si det var en vellykket jentetur, midt i uka, skikkelig luksus og masse kos slik bare jenter kan. Vi avtalte løst om årlig tradisjon og flere venninner neste gang, så bare å henge seg på!!
:)
Jeg har aldri vært på spa, og derfor heller ikke opplevd verken pampering, massasje eller ansiktsbehandlinger, og var derfor ganske spent på hvordan dette egentlig ville gå. Det startet med at vi ble henvist ned i ventearealet på spa-avdelingen. Jeg kunne ikke annet enn å kommentere hvor perfekt, avslappende og feng shui stedet var, om ikke påtatt, og påvirket av stemningen ble vi viskende lett fnisete til hverandre. Etter kort tid kom en søt, ung jente og hentet meg.
Ett øyeblikk ble brukt til å kartlegge relasjonen til dette menneske som jeg om få minutter skulle kle meg naken for. Jeg var på vei til å rekke ut hånden for å hilse, men ble ført ned en trapp. Det første jeg så i den nye etasjen var et "glassbur" med en kvinne i noe som lignet en gynekologistol og en mann som stelte føttene hennes. Jeg ba da en stille bønn om at dit jeg skulle hadde vanlige vegger og få vinduer. Min bønn ble heldigvis besvart.
Vel inne på rommet fikk jeg beskjed om å kle av meg til trusa mens jenta holdt et stort hvitt håndkle foran øynene sine, ba meg legge meg på den oppvarmede benken, og la håndkledet over meg. Deretter ble et bein avdekket og olje påført. Det var svært spesielt å la en fremmed gni, styrke og massere meg opp- og nedover først den ene beinet og så det andre. Kald olje, varm olje, varme steiner. Jeg klarte å slappe av såpass at det var mulig å nyte, for det var jo faktisk godt. På et tidspunkt ble respirasjonen så lav at jeg tenkte at om jeg dør nå så kommer hun til å kna en god stund til før hun merker det.
Da det var tid for rygg og armer var det ikke lenger så spesielt å bli tatt på på denne måten. Vi var liksom blitt litt bedre kjent. Og jeg klarte ikke la være å tenke hvor gode hender hun hadde. Alle berøringer var så velmenende og ømme. Jeg er ikke sikker, men det føltes som både hender, underarmer og albuer ble brukt for å løse opp flokete muskler. Tankene begynte da å vandre til hvilke andre mennesker som har ligget på disse benkene. Alle disse forskjellige menneske med forskjellige kropper, utvekster, behåring og hudtilstander. Og denne jenta har antagelig like ømme hender hver gang. Imponerende, virkelig, og en veldig spesiell jobb. Hva med de som ikke ser helt grensen på profesjonell, legal berøring og sensuelle ønsker? Det var altså dette jeg lå å tenkte på.
Etter en stund, kunne vært lenger, men sånn er livet, var det tid for en anti-aldring ansiktsbehandling. Snurret over på rygget, ble jeg pakket inn i lakenet jeg lå på, for å holde varmen vil jeg tro. Først over bena, så den ene siden og så den andre. Som helsepersonell falt dette mistenkelig nærme innpakningen av de som dessverre går bort innimellom, og for andre gang på en time tenkte jeg på hvordan det må være å være død. Jenta masserte også ansiktet, en blanding av innøvde, merkelige bevegelser som endte i overraskende harde trykk mot hodeskalle og kjeveben, og tidvis draging av håret i forskjellige retninger. Da ansikt var renset, vasket, renset litt til, smurt, oljet og en maske og briller var lagt på, gikk jenta ut noen minutter for min totale relaxiasjon. Så der lå jeg, nesten naken, pakket inn i ett laken som en død person, med stiv maske i ansiktet og sovebriller over øynene, som en farao i pyramidene i Egypt.
Total avslapping ble kanskje ikke oppnådd, men deilig var det. Og med tanke på at barrieren med fremmede befølende hender er brutt, muskelspenninger løsnet og ansiktet fløyelsmykt og rent, skal dette absolutt gjøres igjen.
Men dagen var jo ikke over med det. Resten av spa-avdelingen skulle utforskes, med det som var av diverse badstuer, bassenger og fotbad. Da vi begge er en smule rastløse, gikk vi raskt gjennom alle attraksjonene (med unntak av trappen som førte rett ned i sjøen). Favoritten var grotte-kildevannsbassenget. Utrolig tøft!!
Etter bad og badstue, likte forresten tepidariumet best, var det tid for mat. Først var det likevel, ironisk nok, på tide med en dusj. Lettere stylet og friserte, med voksent tøy og høye hæler, trippet vi inn i restauranten. Dobbelt sett med bestikk, tre glass for vin, vin og vann, og tøyservietter. Vi oppsumerte dagen med tanker, inntrykk og terningkast da forretten kom. Forrett i seg selv er et merkelig konsept. "Gi meg en overpyntet tallerken uten mat og la meg vente litt til før det kommer noe spiselig, for jeg er aldri egentlig sulten når jeg først bestemmer meg for å spandere på meg et restaurantbesøk. Takk." Forretten var rå makrell og noen rundinger med grønn purrè. Jeg burde virkelig ha lyttet da servitrisen forklarte de forskjellige kulinariske bestanddelene på tallerkenen. Pysete som jeg er og ubereist i sushiens verden, var dette virkelig en spesiell og lite hyggelig opplevelse. Terningkast 1 til forretten.
Hovedrett og dessert gikk ned på høykant, terningkast 5, og etter middag bare det på butikken for innkjøp av jentemagasiner, potetgull, godteri og brus. Resten av kvelden ble tilbrakt i kosebukser med sengen full av godteri og blader.
Jeg må si det var en vellykket jentetur, midt i uka, skikkelig luksus og masse kos slik bare jenter kan. Vi avtalte løst om årlig tradisjon og flere venninner neste gang, så bare å henge seg på!!
:)
onsdag 27. juli 2011
Mitt lille land
Selv om jeg kanskje ikke har så mye jeg skulle ha sagt om dette forferdelige som har rystet landet de siste dagene, føles det ikke riktig å skrive om dagligdagse, trivielle ting før også jeg har uttrykt min kondolanse. Det gjelder selvfølgelig tragedien som har rammet hele Norge og merket hele verden.
Jeg var selv trygt hjemme hos mine foreldre i en by mange mil fra hovedstaden da nyheten om bomben i Regjeringskvartalet lød over radioen. Raskt kom det på plass at min søster som bor i Oslo, var på jobb på andre siden av byen. Så langt jeg vet er alle mine kjære i god behold. Min kondolanse og medfølelse sendes til alle de som mistet livet denne dagen, både i bomben og på øya, de pårørende og alle de som overlevde som må leve med denne opplevelsen, med de tanker, mareritt og assosiasjoner som lyd, bilder og lukter måtte gi i fremtiden, og følelsene som håpløshet, utilstrekkelighet i forhold til tapte liv, redsel, frustrasjon og lykke over å være i live, som følge av grusomheten.
Om ikke direkte så indirekte gjorde denne dagen noe med meg. Det ble en trang til informasjon, og nyhetene sto på 24 timer i døgnet. Stemningen var dyster og kroppen tung, det føltes ikke naturlig å smile. Det var tanker om urettferdighet, tragedie og om hvor forferdelig disse menneskene måtte ha det. Som sykepleier var det frustrerende å skulle se på og ikke kunne hjelpe. Jeg tror mange også hadde en søken etter bilder og vitneuttalelser for å kunne ta inn over seg dette uvirkelige som hadde skjedd. Det var ikke bare på tv fra et sted langt borte, men det var her, i landet vårt, i våre omgivelser. I lille Norge.
En annen ting fredagen vekket i meg var at noe kunne skjedd meg. Det virket plutselig ikke så utenkelig, det kunne vært her. Hva skulle jeg gjort om jeg var i en slik situasjon, som offer, som sivilist, som sykepleier? Da jeg hadde arbeidshelg og ansvarsvakt føltes det som er særdeles stort ansvar å skulle ha kontroll. Jeg forstår selvfølgelig at det i en slik situasjon er lite en kan gjøre og at svært lite kan gjøres annerledes. Dårlig nattesøvn og mobil tilgjengelig i lomma på jobb søndag gjorde at jeg tok en bestemmelse på at tv ble slått av og nyhetsinntaket for min egen del skulle begrenses. Ingen skal få skremme meg til begrensninger og engstelse.
Mandag var det tid for selvfølgelige minnestog. For meg ville det vært naturlig å gå i hjembyen, men min søster ville gjerne til Oslo siden hun bor der. Og dermed kjørte vi inn alle fire jentene. Hovedstatens gater var fylt til randen. Vi gikk til rådhusplassen og sto midt i en vanvittig folkemengde der folk delte rosene sine med andre som ikke hadde, barn løp rundt og sykler og hunder snirklet seg igjennom. Innen knuffing, ingen aggresjon, bare medmennesker. Plutselig stilnet det som føltes som hele byen og alle holdt blomster opp i luften, et ubeskrivelig syn.
Det var for mange mennesker til at et tog kunne gjennomføres. Vi bestemte oss derfor for å gå ned til Domkirken og legge ned blomstene våre. Om ikke det var et offesielt tog, var ihvertfall ruten fylt med mennesker. Blomsterhavet foran kirken var enormt og vakkert, overøst med kjærlighet, varme og omtanke. På veien tilbake gikk vi innom Youngstorget. Overalt var det langt ned kjærlige blomster.
Jeg har aldri følt meg så trygg i Oslos gater før. Og for meg var det godt å være i en slik enorm folkemengde på akkurat dette stedet forferdelige og utenkelige ting har skjedd bare dager tidligere, uten å være redd. Frykten kunne legges ned og livet kan fortsette. Jeg beundrer landet mitt og folkene som bor der. Mer medmenneskelighet finnes ikke.
søndag 20. mars 2011
music overload
Denne helgen har vært fylt med musikk, kanskje litt i overkant, men har vært utrolig givende og gøy. Det startet torsdag kveld/fredag morgen med et pianostykke som gjerne skulle vært innøvd. Desverre hørtes pianolæreren for mange år tilbake, alt for godt i bakhodet; "øve, øve, øve! DU MÅ ØVE!" Jeg er i gang ihvertfall da..
Bedre ble det tidlig fredag kveld da tre relativt nye, men allerede gode venninner kom sammen for litt rødvin. Nå har det seg sånn at samboeren til kjære J har det musikkrommet i kjelleren, og det tok neimen ikke lang tid eller mange glass før vi fnisende kravlet oss ned dit. Og der ble vi. Lenge. Nå skal det sies at B er særdeles begavet når det gjelder gitaren om jeg må få si det selv. Og dermed var det fritt fram på mikrofon og trommer for oss andre. Samboeren tok for det meste bassen, men slang seg på den andre gitaren da broren også dukket opp. Jeg vet ikke om det var vinen, mye mulig, men det hørtes ikke å verst ut altså!
Plutselig var det tid for rullering og alle stod med et nytt ukjent instrument i fingrene. Like gøy, kanskje ikke like pent. Etter noe som kan ha vært alt fra to til fire timer, føltes som èn, var nok mere tre, bar det slitne og noe ustøe opp i stua igjen. Men vi kunne ikke gi oss med det. Singstar og disney sto for tur, og jeg må bare skryte av den dypt konsentrerte og tone-gjettende duetten min J's samboer. Ingonyama, ingonyama! Lekkert altså :) Likevel, det var nok bassgitaren som satte dypest spor i meg.
Lørdagen var noe tung, trass en nydelig egg og bacon-frokost laget av verdens beste vertinne. Jeg må innrømme at det ble en time på senga da jeg kom hjem, men så var det på tide å komme seg av gårde igjen. 40-års jubileumskonsert med koret jeg sang i. Det er ikke 40 år siden jeg sang der altså, det skulle vært godt gjort, men det har altså eksistert i slike lange år. Konserten var bra. Om det er noe jeg skal foreslå til neste gang må det være litt mer "gamle" sanger og kanskje en dæsj allsang, men ellers svært koselig å møte gamle kjente altså!! :) Veldig :)
Var helt utslitt, jeg, da jeg kom hjem relativt tidlig lørdag kveld. Derimot, klar til dyst igjen søndag morgen. Etter bare noen minutter fikk jeg respons på min søknad etter bassgitar på fb, og kort tid etter var jeg på vei. Og nå er jeg den heldige eier av min helt egne blå elektriske bassgitar. Jeg har ikke helt peiling på hva jeg skal gjøre med den. Foreløpig er det pugging av skala, f-nøkkel og enkle rytmer funnet på youtube, men jeg storkoser meg. Riktignok skal det kjøpes inn et headsett i morgen da de foreløpige er svært små og har mistet skumgummien til å ha i ørene. Men så langt, så vel.
Så nå gjelder det å øve så muligens blodspruten står ut av venstrehånda, for B er allerede klar for ny band session.
:)
Bedre ble det tidlig fredag kveld da tre relativt nye, men allerede gode venninner kom sammen for litt rødvin. Nå har det seg sånn at samboeren til kjære J har det musikkrommet i kjelleren, og det tok neimen ikke lang tid eller mange glass før vi fnisende kravlet oss ned dit. Og der ble vi. Lenge. Nå skal det sies at B er særdeles begavet når det gjelder gitaren om jeg må få si det selv. Og dermed var det fritt fram på mikrofon og trommer for oss andre. Samboeren tok for det meste bassen, men slang seg på den andre gitaren da broren også dukket opp. Jeg vet ikke om det var vinen, mye mulig, men det hørtes ikke å verst ut altså!
Plutselig var det tid for rullering og alle stod med et nytt ukjent instrument i fingrene. Like gøy, kanskje ikke like pent. Etter noe som kan ha vært alt fra to til fire timer, føltes som èn, var nok mere tre, bar det slitne og noe ustøe opp i stua igjen. Men vi kunne ikke gi oss med det. Singstar og disney sto for tur, og jeg må bare skryte av den dypt konsentrerte og tone-gjettende duetten min J's samboer. Ingonyama, ingonyama! Lekkert altså :) Likevel, det var nok bassgitaren som satte dypest spor i meg.
Lørdagen var noe tung, trass en nydelig egg og bacon-frokost laget av verdens beste vertinne. Jeg må innrømme at det ble en time på senga da jeg kom hjem, men så var det på tide å komme seg av gårde igjen. 40-års jubileumskonsert med koret jeg sang i. Det er ikke 40 år siden jeg sang der altså, det skulle vært godt gjort, men det har altså eksistert i slike lange år. Konserten var bra. Om det er noe jeg skal foreslå til neste gang må det være litt mer "gamle" sanger og kanskje en dæsj allsang, men ellers svært koselig å møte gamle kjente altså!! :) Veldig :)
Var helt utslitt, jeg, da jeg kom hjem relativt tidlig lørdag kveld. Derimot, klar til dyst igjen søndag morgen. Etter bare noen minutter fikk jeg respons på min søknad etter bassgitar på fb, og kort tid etter var jeg på vei. Og nå er jeg den heldige eier av min helt egne blå elektriske bassgitar. Jeg har ikke helt peiling på hva jeg skal gjøre med den. Foreløpig er det pugging av skala, f-nøkkel og enkle rytmer funnet på youtube, men jeg storkoser meg. Riktignok skal det kjøpes inn et headsett i morgen da de foreløpige er svært små og har mistet skumgummien til å ha i ørene. Men så langt, så vel.
Så nå gjelder det å øve så muligens blodspruten står ut av venstrehånda, for B er allerede klar for ny band session.
:)
torsdag 10. mars 2011
Stille stunder
I dag har jeg hatt helt fri. Og jeg har faktisk fått gjort endel hjemme! Først sov jeg lenge, så var det klesvask, rydding og oppvask. Nå begynner det faktisk å ligne et hjem igjen. Det eneste (nesten da) som gjenstår er gulvene, noe jeg hater på like linje med å gå ut med søpla. Merkelig hvordan enkelte ting er så vanvittig lite fristende i forhold til andre kjedelige ting som egentlig er helt greit å gjøre.
Oppi alt dette husarbeidet ha det også blitt tid til en god middag og litt slappe-av-foran-tv'en. Hadde også akkurat nok egg til å bake verdens beste sjokoladekake, kladdekake :) Skjebnen? Mmmm.
Men kanskje på grunn av det høye aktivitetsnivået og tidspresset den siste tiden, sitter jeg med en veldig urolig og utålmodig følelse i kroppen, samtidig som jeg er sliten og ikke egentlig har lyst til noe. Egentlig ganske irriterende. Det er vel kanskje ting i hodet mitt som gjør meg litt utålmodig også, men tror ikke det er noe å lufte her i fellesskapet. Vi får se etterhvert ;)
Oppi alt dette husarbeidet ha det også blitt tid til en god middag og litt slappe-av-foran-tv'en. Hadde også akkurat nok egg til å bake verdens beste sjokoladekake, kladdekake :) Skjebnen? Mmmm.
Men kanskje på grunn av det høye aktivitetsnivået og tidspresset den siste tiden, sitter jeg med en veldig urolig og utålmodig følelse i kroppen, samtidig som jeg er sliten og ikke egentlig har lyst til noe. Egentlig ganske irriterende. Det er vel kanskje ting i hodet mitt som gjør meg litt utålmodig også, men tror ikke det er noe å lufte her i fellesskapet. Vi får se etterhvert ;)
tirsdag 8. mars 2011
Stein gææ'rnt!
Revygruppa har jobbet hver eneste dag den siste uka før premieren, sammen med litt vanlig jobb, noe som har resultert i ca fire timers søvn hver natt for de fleste. Jeg behøver kanskje ikke si at husarbeid og hverdagslige ting har kommet i annen rekke, men jeg har tenkt å komme i rute igjen etterhvert altså :P
Og så var det hele i gang. Det begynte med en noe rotete og urutinert generalprøve, men da vi sto der klare til premieren var alle skjerpet. Jeg hadde liksom trodd at angsten skulle overta og gjøre meg helt gele og muligens få meg til å spy på scenen. Men det ble ikke sånn. Vi var alle fulle av noe en kan se på som scene-nerver-energi, som resulterte i spinning rundt oss selv og racing opp og ned trappene. Selvfølgelig kjent jeg det godt i magen til tider, men ute på scenen var det akkurat som jeg ikke var meg selv. En ut-av-meg-selv-opplevelse. Og når første forestilling var over og vi sto og fikk applausen, hadde jeg den kanskje sprøeste følelsen i kroppen ever. Det var så gøy!
Deretter bar det rett på premierefest. En kan vel ikke si noe annet enn at den var en stor suksess. Vi var en gruppe på ca 8 stk rundt vårt bord, i alderen ung voksen til pensjonist, med bakgrunner fra totalt nykommer til vandt sceneaktør, fra å aldri ha hilst på hverandre, til nå gode venner. Vi utnevnte oss selv til sangbordet og stemte opp til den ene sangen etter den andre, gjerne to, tre og firstemt. Mye mulig det ikke var så pent å høre på, sett i betraktning at vi spratt champangen rett etter forestillingen og de fleste merket den godt etter halvannet glass (underernært på både mat og søvn siste uker), men fy søren så gøy vi hadde det.
Søndag var det to forestillinger, litt slitne, men vi kom oss igjennom. Vi sloss også mot vm i forhold til publikum, så var litt lite folk i salen. Igår derimot var det nesten fullt, altså nærmere 900 i salen. For en utrolig feedback!!
I dag er femte og siste forestilling. Og det er trist. Det skal bli deilig å komme i daglige rutiner igjen, deriblant å ha reine klær i skapet og spise noe annet enn fastfood. Men det føles som dette var min sjanse i et slikt miljø. Jeg sier ikke at jeg er så flink og jeg kunne gjort ting mye bedre, har jo dessuten sloss med en forkjølelse de siste ukene, men jeg har kost meg så mye. Og jeg har lært og vokst noe helt enormt! Og jeg har blitt glad i disse menneskene.
Jeg må nesten fortelle litt om "familien" den siste tiden. Vi er jo som sagt en stor gjeng på nærmere 60 stykker i alle aldre og former. Vi er blitt godt kjent, støttet og hjulpet hverandre. Vi har sett hverandre i bar overkropp og i kun undertøy. Vi har svettet og ledd sammen. Og vi har vært avhengig av hverandre. Jeg kan jo ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg har kun gode opplevelser og følelser i forhold til disse folka. Og en ekstra applaus til gutta som har gitt alt i denne oppsetningen. Vi hadde ikke blitt bra uten dere :)
I følge anmeldelsen og tilbakemeldinger fra kjent kan vi være fornøyde. Og med en bittersøt følelse vil vi gi alt i den siste forestillingen i kveld. Men, we'll be back!
:)
tirsdag 15. februar 2011
Til deg min kjære
Jeg tror jeg har nevnt dette med revyen før... Men i hvertfall, jeg er ingen skuespiller, og i en av sketsjene skal jeg spille selvgod, selvsikker og litt hoven. Altså ikke meg i det hele tatt! Hehe :P Derimot gjør min nest minste lillesøster en merkverdig god imitasjon av akkurat en slik karakter, og jeg har fått lov til å basere min tolkning på hennes utførelse, på en betingelse. Første forslag var at jeg skulle lure inn navnet hennes og at hun er kul i en eller annen sang/sketsj, men konklsjonen ble et stykke i bloggen min om bare henne.
Og dette innlegget er dedikert til deg, min kjære søster F. :)
Så hva skal en si i et slikt innlegg da? Jeg kan jo begynne å fortelle litt om henne som person, ihvertfall hvordan jeg tror hun er i og med at vi ikke har bodd sammen de siste ti årene. Som liten minnet hun om en engel, med helt lyse, myke krøller og store blå øyne som ofte fyltes til randen med sørgmodige krokodilletårer. Jeg sier nå absolutt ikke at hun var en sutreunge! Hun var derimot så skjør og følsom at hun ikke kunne la være å reagere på diverse urettferdighet i dagliglivet og samfunnet rundt henne. Og med sin lille, spede kropp smeltet hun ett hvert hjerte tror jeg.
Og det gjør hun enda, selv om hun gråter ikke fult så ofte lenger. Det lyse, nydelige håret og den slanke kroppen har hun så absolutt beholdt, men de store øynene smalner nå som oftest til ett småfrekt og utfordrende smil med en passende kommentar på slengen. Jenta er alltid blid, og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror hun aldri har sagt et vondt ord om noen. Dessuten er hun utrolig morsom, smart og vittig, deler den kjente tørre familie-ordspill-humoren, og gir utrolig mye av seg selv.
En ting jeg alltid har beundret F for er ærligheten, tryggheten og åpenheten hennes. Hun kan absolutt ikke leses som en åpen bok, men det hun mener og føler kommer alltid ut i klartekst samtidig som hun utstråler trygghet i at det er sånn hun er og at det faktisk er greit. Jeg skulle gjerne slått meg til ro med alt jeg tenkte, følt meg trygg på det. Men så har hun jo så mange herlige og fine tanker også da at hvorfor skulle ikke det være bra nok liksom? :)
Nå har jeg skrytt så mye av henne at jeg faktisk må tillate meg å få henne til å angre hennes betingelse. Hun er nemlig svært svært betatt av en, så vidt jeg vet, veldig kjekk og alright gutt! Og hun klarer ikke holde kjeft om han!!! Hihi. Det er jo egentlig veldig morsomt med gutteprat og sladring, så bare fortsett. Jeg håper også at mens du leser dette, kjære F, kryper en ekkel følelse oppover ryggen din. Men slapp av, jeg poster selvfølgelig ikke på den vide verdens spindelvev hvem denne fantastiske og guddommelige gutten er :) Ikke det at jeg tror det er noen stor hemmelighet så mye som du snakker om han.
Jeg kunne ha skrevet i evigheter om hvor fantastisk du er, F, men nå får det holde for denne gang. Jeg håper du er fornøyd med avtalen, jeg vet at jeg ihvertfall får masse hjelp ut av den. Så tusen takk. Og ikke minst, jeg er veldig veldig glad i alle søstrene mine (tre stykker forresten).
:)
Og dette innlegget er dedikert til deg, min kjære søster F. :)
Så hva skal en si i et slikt innlegg da? Jeg kan jo begynne å fortelle litt om henne som person, ihvertfall hvordan jeg tror hun er i og med at vi ikke har bodd sammen de siste ti årene. Som liten minnet hun om en engel, med helt lyse, myke krøller og store blå øyne som ofte fyltes til randen med sørgmodige krokodilletårer. Jeg sier nå absolutt ikke at hun var en sutreunge! Hun var derimot så skjør og følsom at hun ikke kunne la være å reagere på diverse urettferdighet i dagliglivet og samfunnet rundt henne. Og med sin lille, spede kropp smeltet hun ett hvert hjerte tror jeg.
Og det gjør hun enda, selv om hun gråter ikke fult så ofte lenger. Det lyse, nydelige håret og den slanke kroppen har hun så absolutt beholdt, men de store øynene smalner nå som oftest til ett småfrekt og utfordrende smil med en passende kommentar på slengen. Jenta er alltid blid, og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror hun aldri har sagt et vondt ord om noen. Dessuten er hun utrolig morsom, smart og vittig, deler den kjente tørre familie-ordspill-humoren, og gir utrolig mye av seg selv.
En ting jeg alltid har beundret F for er ærligheten, tryggheten og åpenheten hennes. Hun kan absolutt ikke leses som en åpen bok, men det hun mener og føler kommer alltid ut i klartekst samtidig som hun utstråler trygghet i at det er sånn hun er og at det faktisk er greit. Jeg skulle gjerne slått meg til ro med alt jeg tenkte, følt meg trygg på det. Men så har hun jo så mange herlige og fine tanker også da at hvorfor skulle ikke det være bra nok liksom? :)
Nå har jeg skrytt så mye av henne at jeg faktisk må tillate meg å få henne til å angre hennes betingelse. Hun er nemlig svært svært betatt av en, så vidt jeg vet, veldig kjekk og alright gutt! Og hun klarer ikke holde kjeft om han!!! Hihi. Det er jo egentlig veldig morsomt med gutteprat og sladring, så bare fortsett. Jeg håper også at mens du leser dette, kjære F, kryper en ekkel følelse oppover ryggen din. Men slapp av, jeg poster selvfølgelig ikke på den vide verdens spindelvev hvem denne fantastiske og guddommelige gutten er :) Ikke det at jeg tror det er noen stor hemmelighet så mye som du snakker om han.
Jeg kunne ha skrevet i evigheter om hvor fantastisk du er, F, men nå får det holde for denne gang. Jeg håper du er fornøyd med avtalen, jeg vet at jeg ihvertfall får masse hjelp ut av den. Så tusen takk. Og ikke minst, jeg er veldig veldig glad i alle søstrene mine (tre stykker forresten).
:)
mandag 7. februar 2011
Travle tider
Nå begynner det å bli en stund siden sist, men det har jammen gått i ett! Jeg må innrømme at jeg har tatt på meg noe mer ekstravakter enn jeg kanskje burde, i tillegg til at jeg har jobbet inn noen for å få plass til revyøvinger og ikke minst forestillingene. Itillegg har det vært mye surr med salg av leiligheten og diverse småtteri. Så ja, dette går unna.
Etter ti dager på jobb i strekk, inkludert fire nattevakter, kom likevel helgen nærmere og nærmere, og plutselig var den der. Frihelg! Faktisk var timene også her nøye planlagte. Fredagen startet med jobb, så rett i kontraktsmøte (ja, måtte ha nye kjøpere på leiligheten.), og deretter mammas bursdagsfeiring. Det var ikke en hvilken som helst dag, hun ble nemlig 50 år, og det er 10 år siden hun oppdaget kreften, noe som derfor føles som at en med trygghet kan si at det faktisk er over. I tillegg til bursdag og slumberparty med søstrene sisters (og typen til hu ene) var det også revy-helg. Men la meg begynne med bursdagen.
Jeg kom helstresset etter kontraktsmøtet til mamma. Bagen pakket jeg dagen før og kortet var skrevet før jobb dagen før der igjen, så planlagt hadde jeg ihvertfall. Jeg vet ikke om jeg har sagt det, men familien min har aldri klart å være ute i god tid, så da jeg kom var det halvannen time til gjestene kom, og det var bare å hive seg over forberedelsene som bordkortskriving og forrettslaging. Hele family'en, som igrunnen samarbeider utrolig godt under press, var i sving. Til og med svigerbror gled rett inn i det såkalte systemet. Imponert over det altså!! Mine tre gode søstre og nå ene "bror" dekket for meg så jeg fikk tid til en rask dusj, og vår del av arbeidet var unnagjort da de første gjestene dukket opp, et kvarter for tidlig!!
Det var kjempe koselig som alltid. Vi er en stor familie, med både store og små, mange forskjellige personligheter med diverse interesser og tanker, men vi fungerer svært godt sammen. Og vi har det gøy. Meste av tiden ihvertfall :P Stresset og distré, begge egenskaper jeg mistenker å ha arvet av min mor, hadde det ikke slått meg at det ville bli taler i et slikt selskap. Men det var det jo!! Mange fine ord. Og mens jeg satt å hørte på, kunne jeg ikke la være å tenke at søren, vi skulle jo ha sagt noe vi barna også. Det samlet seg også tanker og ideer om hva det skulle ha vært. Og tror dere ikke jeg gjorde det!?! Joda, helt mot slutten av måltidet reiste jeg meg. Ikke skalv jeg i knærne, ikke stammet jeg og ikke var jeg knall rød i toppen. Jeg hadde riktig nok relativt høy puls og en frisk rosafarge i kinnene, og tårene var rett ved å velte øyekanten da jeg snakket om kreften, men jeg klarte meg. Jeg fikk sagt mye av det jeg ville, glemte selvfølgelig halvparten, men hadde god følelse i kroppen da jeg satte meg igjen. For mange høres det sikkert rart og tåpelig, men fra å aldri ha holdt en eneste tale og å ha mest lyst til å forsvinne i bakken om noen ser på en, til å reise seg opp foran 30-40 stykker er for meg en stooor prestasjon. Jeg liker stien jeg er inne på.
Da de siste gjestene var på vei ut døra, klokken halv to på natta, snek jeg meg i seng, stuptrøtt og utslitt. De andre kunne tross alt sove så lenge de ville neste morgen, noe de også gjorde, mens jeg måtte være våken og klar til dyst på revyhjemmet klokken elleve. Og gjett om det var verdt det! Det er så utrolig god stemning en slik helg. Alle kommer og går, øver på sang og dans og skuespillertingene sine. Herlige mennesker som gir hele seg selv og litt til, åpne og glade, hyggelige og innlemmende. Det ble selvfølgelig endel dødtid, men det var bare hyggelig. Midt på dagen ble det pizza og etter endt timeplan, noe som også kan kalles en seks timers treningsøkt, var det rett hjem til slumbering med film, godteri, taco, brus og ikke minst Mario. Jeg må bare si at Wii-kontrollene er bare så mye bedre enn noen andre, og at med de klarte til og med jeg å komme gjennom brett. Også denne kvelden ble klokken halv to før jeg gav meg, resten av "barna" skulle se en film til.
Søndag sto mamma og pappa opp med meg sammen med "minsten" for å spise frokost, veldig hyggelig gjort og koselig, noe som gjorde at jeg kom til øving ca to minutter for sent. Da var det på'n igjen med dans og sang og tekster og diverse. Fritiden ble brukt til repetering og innprenting av koregrafi. Allerede ganske tidlig på dagen kom hodepinen snikende innpå, men hadde rett og slett ikke tid eller lyst til å la den få overtaket, så gøy som dette er. Men *******, så godt det var å komme hjem til meg selv den kvelden!
Det har vært noen travle dager, og det kommer ikke til å gi seg med det første. Men jeg må si jeg nyter det også. Jeg kunne ønske jeg kunne fortsette i det miljøet, men sånne mennesker. Som gir meg masse og som får meg til å vokse. Det er i slike stunder jeg lurer på om jeg har tatt riktig vei med livet mitt. Jeg elsker jobben min og vennene mine, men når jeg sitter her i leiligheten min og ser rundt meg på pianoet, gitaren, noter som flyter, halvferdige syprosjekter, malersaker og bilder, scrappingting. Hvorfor bruker jeg ikke mer tid på disse tingen jeg elsker og trekker de ut i det sosiale livet? Er det en grunn til at jeg ofte føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er? Er jeg på vei ett sted, og er det valg jeg burde ta? Det skal vel ikke mer enn tid til for å finne ut av det.
;)
Etter ti dager på jobb i strekk, inkludert fire nattevakter, kom likevel helgen nærmere og nærmere, og plutselig var den der. Frihelg! Faktisk var timene også her nøye planlagte. Fredagen startet med jobb, så rett i kontraktsmøte (ja, måtte ha nye kjøpere på leiligheten.), og deretter mammas bursdagsfeiring. Det var ikke en hvilken som helst dag, hun ble nemlig 50 år, og det er 10 år siden hun oppdaget kreften, noe som derfor føles som at en med trygghet kan si at det faktisk er over. I tillegg til bursdag og slumberparty med søstrene sisters (og typen til hu ene) var det også revy-helg. Men la meg begynne med bursdagen.
Jeg kom helstresset etter kontraktsmøtet til mamma. Bagen pakket jeg dagen før og kortet var skrevet før jobb dagen før der igjen, så planlagt hadde jeg ihvertfall. Jeg vet ikke om jeg har sagt det, men familien min har aldri klart å være ute i god tid, så da jeg kom var det halvannen time til gjestene kom, og det var bare å hive seg over forberedelsene som bordkortskriving og forrettslaging. Hele family'en, som igrunnen samarbeider utrolig godt under press, var i sving. Til og med svigerbror gled rett inn i det såkalte systemet. Imponert over det altså!! Mine tre gode søstre og nå ene "bror" dekket for meg så jeg fikk tid til en rask dusj, og vår del av arbeidet var unnagjort da de første gjestene dukket opp, et kvarter for tidlig!!
Det var kjempe koselig som alltid. Vi er en stor familie, med både store og små, mange forskjellige personligheter med diverse interesser og tanker, men vi fungerer svært godt sammen. Og vi har det gøy. Meste av tiden ihvertfall :P Stresset og distré, begge egenskaper jeg mistenker å ha arvet av min mor, hadde det ikke slått meg at det ville bli taler i et slikt selskap. Men det var det jo!! Mange fine ord. Og mens jeg satt å hørte på, kunne jeg ikke la være å tenke at søren, vi skulle jo ha sagt noe vi barna også. Det samlet seg også tanker og ideer om hva det skulle ha vært. Og tror dere ikke jeg gjorde det!?! Joda, helt mot slutten av måltidet reiste jeg meg. Ikke skalv jeg i knærne, ikke stammet jeg og ikke var jeg knall rød i toppen. Jeg hadde riktig nok relativt høy puls og en frisk rosafarge i kinnene, og tårene var rett ved å velte øyekanten da jeg snakket om kreften, men jeg klarte meg. Jeg fikk sagt mye av det jeg ville, glemte selvfølgelig halvparten, men hadde god følelse i kroppen da jeg satte meg igjen. For mange høres det sikkert rart og tåpelig, men fra å aldri ha holdt en eneste tale og å ha mest lyst til å forsvinne i bakken om noen ser på en, til å reise seg opp foran 30-40 stykker er for meg en stooor prestasjon. Jeg liker stien jeg er inne på.
Da de siste gjestene var på vei ut døra, klokken halv to på natta, snek jeg meg i seng, stuptrøtt og utslitt. De andre kunne tross alt sove så lenge de ville neste morgen, noe de også gjorde, mens jeg måtte være våken og klar til dyst på revyhjemmet klokken elleve. Og gjett om det var verdt det! Det er så utrolig god stemning en slik helg. Alle kommer og går, øver på sang og dans og skuespillertingene sine. Herlige mennesker som gir hele seg selv og litt til, åpne og glade, hyggelige og innlemmende. Det ble selvfølgelig endel dødtid, men det var bare hyggelig. Midt på dagen ble det pizza og etter endt timeplan, noe som også kan kalles en seks timers treningsøkt, var det rett hjem til slumbering med film, godteri, taco, brus og ikke minst Mario. Jeg må bare si at Wii-kontrollene er bare så mye bedre enn noen andre, og at med de klarte til og med jeg å komme gjennom brett. Også denne kvelden ble klokken halv to før jeg gav meg, resten av "barna" skulle se en film til.
Søndag sto mamma og pappa opp med meg sammen med "minsten" for å spise frokost, veldig hyggelig gjort og koselig, noe som gjorde at jeg kom til øving ca to minutter for sent. Da var det på'n igjen med dans og sang og tekster og diverse. Fritiden ble brukt til repetering og innprenting av koregrafi. Allerede ganske tidlig på dagen kom hodepinen snikende innpå, men hadde rett og slett ikke tid eller lyst til å la den få overtaket, så gøy som dette er. Men *******, så godt det var å komme hjem til meg selv den kvelden!
Det har vært noen travle dager, og det kommer ikke til å gi seg med det første. Men jeg må si jeg nyter det også. Jeg kunne ønske jeg kunne fortsette i det miljøet, men sånne mennesker. Som gir meg masse og som får meg til å vokse. Det er i slike stunder jeg lurer på om jeg har tatt riktig vei med livet mitt. Jeg elsker jobben min og vennene mine, men når jeg sitter her i leiligheten min og ser rundt meg på pianoet, gitaren, noter som flyter, halvferdige syprosjekter, malersaker og bilder, scrappingting. Hvorfor bruker jeg ikke mer tid på disse tingen jeg elsker og trekker de ut i det sosiale livet? Er det en grunn til at jeg ofte føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er? Er jeg på vei ett sted, og er det valg jeg burde ta? Det skal vel ikke mer enn tid til for å finne ut av det.
;)
tirsdag 18. januar 2011
Hormonell påvirkning og testosteronmangel
Som en del av erkjennelsen av eneboer-tilværelsen, har jeg tatt meg råd og lov til å kjøpe inn dataspillet The Sims 3. Det er virkelig et tidsfordriv, men sannelig er det ikke gøy også! Karakteren min var pen og nydelig, smart og talentfull, og ikke minst treningsnarkoman. Og på et par timer hadde "jeg" kjæreste, forlovede og ektemann, med tvillinger på vei. Ja, jeg er noe nerdete, men det skal bli verre!
Jeg har alltid mistenkt at jeg kan være noe hormonell. Det viser seg i lettere humørsvingninger og tidvise merkelige innfall, men tror sjeldent det går ut over noen andre enn meg selv. Det var tidligere i dag at mine hormoner gjorde meg flau, og jeg innså at:
JEG TRENGER EN MANN!
Det er vel helt naturlig at jeg er noe utsultet på nærhet, når jeg nå nærmer meg årsdagen for singellivet, og jeg er absolutt ikke desperat. Men jeg tror jeg hadde hatt godt av en dose testosteron, litt flørting og oppmerksomhet.
Dette kommer til å høres såå trist ut. Uff, det hadde seg nemlig slik at da det var tid for å skape en ny Sim, valgte jeg å konstruere en av det mannlige kjønn. Rundt 30 år, passe høy, muskuløs, men ikke for stor, solbrun med snille øyne, litt skjegg, tøff hårsveis og et lurt smil. Stilige hverdagsklær og tøffe penklær. Og, wait for it, joggebukse og bar overkropp, hjelpes så fin!! Han hadde lurt meg godt!! (Kun et uttrykk selvfølgelig). Jeg har aldri følt meg så dum før. Og tragisk.
Hjelp meg!! Oppfordring til alle kjente: Snille og alrighte single menn du måtte vite om, gi meg beskjed! Obs, obs, jeg er bare ute etter litt oppmerksomhet, ikke noe mer!
:)
Jeg har alltid mistenkt at jeg kan være noe hormonell. Det viser seg i lettere humørsvingninger og tidvise merkelige innfall, men tror sjeldent det går ut over noen andre enn meg selv. Det var tidligere i dag at mine hormoner gjorde meg flau, og jeg innså at:
JEG TRENGER EN MANN!
Det er vel helt naturlig at jeg er noe utsultet på nærhet, når jeg nå nærmer meg årsdagen for singellivet, og jeg er absolutt ikke desperat. Men jeg tror jeg hadde hatt godt av en dose testosteron, litt flørting og oppmerksomhet.
Dette kommer til å høres såå trist ut. Uff, det hadde seg nemlig slik at da det var tid for å skape en ny Sim, valgte jeg å konstruere en av det mannlige kjønn. Rundt 30 år, passe høy, muskuløs, men ikke for stor, solbrun med snille øyne, litt skjegg, tøff hårsveis og et lurt smil. Stilige hverdagsklær og tøffe penklær. Og, wait for it, joggebukse og bar overkropp, hjelpes så fin!! Han hadde lurt meg godt!! (Kun et uttrykk selvfølgelig). Jeg har aldri følt meg så dum før. Og tragisk.
Hjelp meg!! Oppfordring til alle kjente: Snille og alrighte single menn du måtte vite om, gi meg beskjed! Obs, obs, jeg er bare ute etter litt oppmerksomhet, ikke noe mer!
:)
Sol!!
I morges ble jeg vekket av en liten pusekatt som ville ha masse kos, hvilket innebærer en ru tunge inni nesa og biting i øret samtidig som en høy murrende lyd overfaller meg fra alle kanter. Selvfølgelig veldig koselig, dessverre litt for tidlig på morgenen. Jeg forsøkte hjemme meg under dyna, men kjente da en lang labb klore meg forsiktig i panna. Ironien er at i det jeg fikk øynene opp og satte meg opp i sengen var lille pus absolutt ikke kosete lenger.
Men sola skinner og jeg er så glad. Leiligheten er solgt! Kontraktsmøte er i morgen, og jeg har snart bare et sted å betale på. Det skal bli så utrolig deilig. Jeg tror jeg skal dra å trene i dag.
Men sola skinner og jeg er så glad. Leiligheten er solgt! Kontraktsmøte er i morgen, og jeg har snart bare et sted å betale på. Det skal bli så utrolig deilig. Jeg tror jeg skal dra å trene i dag.
mandag 10. januar 2011
Smil
Da var jul og nyttårsfeiring over og foran meg ligger denne herlige tiden. Jeg tenkte litt på det i bilen på vei til jobb en dag, dette med nyttår. Det kan jo ikke være tilfeldig at det kommer på akkurat denne tiden. Det er jo en drøy uke etter sola snur, likevel virker det som det er på 1. nyttårsdag, 1. januar at solen kommer frem. Lufta blir klarere, sola skinner lysere, snøen ser sunnere ut og humøret stiger. Verden lover en ny start, lover at det kommer en vår.
Til og med snømåking og vintervær blir lettere å takle. Det er ikke til å skyve under en stol at høsten og vinteren før jul var relativ kald, og det store snøfallet skapte problemer. De siste dagene har det kommet mer snø enn på lenge, men likevel er det ikke den store undergangen. Endelig føler jeg meg trygg på vinterføre og kan smile selv om jeg ikke kommer opp med en gang. Det ligger et løfte om nye muligheter i luften, da må en smile.
Egentlig var de første dagene av det nye året skikkelig deprimerende kjipe. Jeg tror kanskje det var dette med nytt år, nye muligheter, legge det gamle året og de gamle mulighetene bak seg. Jeg var nok ikke helt klar for det. Det er rart å skulle gi opp noe en er vant til, selv om den tingen har vært veldig teit til tider. Det tok noen dager før jeg torde begynne på det nye året, men til gjengjeld føles det bra.
Vel, jeg skal ikke skryte på meg for mye. Egentlig går jeg rundt og er småfrustrert fordi ting (les: menn) ikke gjør akkurat som jeg vil og jeg ikke skjønner helt hva de vil. Hmm. Men men, det er ikke livsviktig, og det er poenget. Jeg har det bra. Ikke sånn jeg vil ha det, ende opp liksom, men for nå har jeg det bra. Så får det nye året bringe det det har av hyggelige overraskelser.
Til og med snømåking og vintervær blir lettere å takle. Det er ikke til å skyve under en stol at høsten og vinteren før jul var relativ kald, og det store snøfallet skapte problemer. De siste dagene har det kommet mer snø enn på lenge, men likevel er det ikke den store undergangen. Endelig føler jeg meg trygg på vinterføre og kan smile selv om jeg ikke kommer opp med en gang. Det ligger et løfte om nye muligheter i luften, da må en smile.
Egentlig var de første dagene av det nye året skikkelig deprimerende kjipe. Jeg tror kanskje det var dette med nytt år, nye muligheter, legge det gamle året og de gamle mulighetene bak seg. Jeg var nok ikke helt klar for det. Det er rart å skulle gi opp noe en er vant til, selv om den tingen har vært veldig teit til tider. Det tok noen dager før jeg torde begynne på det nye året, men til gjengjeld føles det bra.
Vel, jeg skal ikke skryte på meg for mye. Egentlig går jeg rundt og er småfrustrert fordi ting (les: menn) ikke gjør akkurat som jeg vil og jeg ikke skjønner helt hva de vil. Hmm. Men men, det er ikke livsviktig, og det er poenget. Jeg har det bra. Ikke sånn jeg vil ha det, ende opp liksom, men for nå har jeg det bra. Så får det nye året bringe det det har av hyggelige overraskelser.
Abonner på:
Innlegg (Atom)