Hormonell påvirkning og testosteronmangel

Som en del av erkjennelsen av eneboer-tilværelsen, har jeg tatt meg råd og lov til å kjøpe inn dataspillet The Sims 3. Det er virkelig et tidsfordriv, men sannelig er det ikke gøy også! Karakteren min var pen og nydelig, smart og talentfull, og ikke minst treningsnarkoman. Og på et par timer hadde "jeg" kjæreste, forlovede og ektemann, med tvillinger på vei. Ja, jeg er noe nerdete, men det skal bli verre!

Jeg har alltid mistenkt at jeg kan være noe hormonell. Det viser seg i lettere humørsvingninger og tidvise merkelige innfall, men tror sjeldent det går ut over noen andre enn meg selv. Det var tidligere i dag at mine hormoner gjorde meg flau, og jeg innså at:

JEG TRENGER EN MANN!

Det er vel helt naturlig at jeg er noe utsultet på nærhet, når jeg nå nærmer meg årsdagen for singellivet, og jeg er absolutt ikke desperat. Men jeg tror jeg hadde hatt godt av en dose testosteron, litt flørting og oppmerksomhet.

Dette kommer til å høres såå trist ut. Uff, det hadde seg nemlig slik at da det var tid for å skape en ny Sim, valgte jeg å konstruere en av det mannlige kjønn. Rundt 30 år, passe høy, muskuløs, men ikke for stor, solbrun med snille øyne, litt skjegg, tøff hårsveis og et lurt smil. Stilige hverdagsklær og tøffe penklær. Og, wait for it, joggebukse og bar overkropp, hjelpes så fin!! Han hadde lurt meg godt!! (Kun et uttrykk selvfølgelig). Jeg har aldri følt meg så dum før. Og tragisk.

Hjelp meg!! Oppfordring til alle kjente: Snille og alrighte single menn du måtte vite om, gi meg beskjed! Obs, obs, jeg er bare ute etter litt oppmerksomhet, ikke noe mer!

:)

Sol!!

I morges ble jeg vekket av en liten pusekatt som ville ha masse kos, hvilket innebærer en ru tunge inni nesa og biting i øret samtidig som en høy murrende lyd overfaller meg fra alle kanter. Selvfølgelig veldig koselig, dessverre litt for tidlig på morgenen. Jeg forsøkte hjemme meg under dyna, men kjente da en lang labb klore meg forsiktig i panna. Ironien er at i det jeg fikk øynene opp og satte meg opp i sengen var lille pus absolutt ikke kosete lenger.

Men sola skinner og jeg er så glad. Leiligheten er solgt! Kontraktsmøte er i morgen, og jeg har snart bare et sted å betale på. Det skal bli så utrolig deilig. Jeg tror jeg skal dra å trene i dag.

Smil

Da var jul og nyttårsfeiring over og foran meg ligger denne herlige tiden. Jeg tenkte litt på det i bilen på vei til jobb en dag, dette med nyttår. Det kan jo ikke være tilfeldig at det kommer på akkurat denne tiden. Det er jo en drøy uke etter sola snur, likevel virker det som det er på 1. nyttårsdag, 1. januar at solen kommer frem. Lufta blir klarere, sola skinner lysere, snøen ser sunnere ut og humøret stiger. Verden lover en ny start, lover at det kommer en vår.

Til og med snømåking og vintervær blir lettere å takle. Det er ikke til å skyve under en stol at høsten og vinteren før jul var relativ kald, og det store snøfallet skapte problemer. De siste dagene har det kommet mer snø enn på lenge, men likevel er det ikke den store undergangen. Endelig føler jeg meg trygg på vinterføre og kan smile selv om jeg ikke kommer opp med en gang. Det ligger et løfte om nye muligheter i luften, da må en smile.

Egentlig var de første dagene av det nye året skikkelig deprimerende kjipe. Jeg tror kanskje det var dette med nytt år, nye muligheter, legge det gamle året og de gamle mulighetene bak seg. Jeg var nok ikke helt klar for det. Det er rart å skulle gi opp noe en er vant til, selv om den tingen har vært veldig teit til tider. Det tok noen dager før jeg torde begynne på det nye året, men til gjengjeld føles det bra.

Vel, jeg skal ikke skryte på meg for mye. Egentlig går jeg rundt og er småfrustrert fordi ting (les: menn) ikke gjør akkurat som jeg vil og jeg ikke skjønner helt hva de vil.  Hmm. Men men, det er ikke livsviktig, og det er poenget. Jeg har det bra. Ikke sånn jeg vil ha det, ende opp liksom, men for nå har jeg det bra. Så får det nye året bringe det det har av hyggelige overraskelser.