Smil

Da var jul og nyttårsfeiring over og foran meg ligger denne herlige tiden. Jeg tenkte litt på det i bilen på vei til jobb en dag, dette med nyttår. Det kan jo ikke være tilfeldig at det kommer på akkurat denne tiden. Det er jo en drøy uke etter sola snur, likevel virker det som det er på 1. nyttårsdag, 1. januar at solen kommer frem. Lufta blir klarere, sola skinner lysere, snøen ser sunnere ut og humøret stiger. Verden lover en ny start, lover at det kommer en vår.

Til og med snømåking og vintervær blir lettere å takle. Det er ikke til å skyve under en stol at høsten og vinteren før jul var relativ kald, og det store snøfallet skapte problemer. De siste dagene har det kommet mer snø enn på lenge, men likevel er det ikke den store undergangen. Endelig føler jeg meg trygg på vinterføre og kan smile selv om jeg ikke kommer opp med en gang. Det ligger et løfte om nye muligheter i luften, da må en smile.

Egentlig var de første dagene av det nye året skikkelig deprimerende kjipe. Jeg tror kanskje det var dette med nytt år, nye muligheter, legge det gamle året og de gamle mulighetene bak seg. Jeg var nok ikke helt klar for det. Det er rart å skulle gi opp noe en er vant til, selv om den tingen har vært veldig teit til tider. Det tok noen dager før jeg torde begynne på det nye året, men til gjengjeld føles det bra.

Vel, jeg skal ikke skryte på meg for mye. Egentlig går jeg rundt og er småfrustrert fordi ting (les: menn) ikke gjør akkurat som jeg vil og jeg ikke skjønner helt hva de vil.  Hmm. Men men, det er ikke livsviktig, og det er poenget. Jeg har det bra. Ikke sånn jeg vil ha det, ende opp liksom, men for nå har jeg det bra. Så får det nye året bringe det det har av hyggelige overraskelser.