Nå begynner det å bli en stund siden sist, men det har jammen gått i ett! Jeg må innrømme at jeg har tatt på meg noe mer ekstravakter enn jeg kanskje burde, i tillegg til at jeg har jobbet inn noen for å få plass til revyøvinger og ikke minst forestillingene. Itillegg har det vært mye surr med salg av leiligheten og diverse småtteri. Så ja, dette går unna.
Etter ti dager på jobb i strekk, inkludert fire nattevakter, kom likevel helgen nærmere og nærmere, og plutselig var den der. Frihelg! Faktisk var timene også her nøye planlagte. Fredagen startet med jobb, så rett i kontraktsmøte (ja, måtte ha nye kjøpere på leiligheten.), og deretter mammas bursdagsfeiring. Det var ikke en hvilken som helst dag, hun ble nemlig 50 år, og det er 10 år siden hun oppdaget kreften, noe som derfor føles som at en med trygghet kan si at det faktisk er over. I tillegg til bursdag og slumberparty med søstrene sisters (og typen til hu ene) var det også revy-helg. Men la meg begynne med bursdagen.
Jeg kom helstresset etter kontraktsmøtet til mamma. Bagen pakket jeg dagen før og kortet var skrevet før jobb dagen før der igjen, så planlagt hadde jeg ihvertfall. Jeg vet ikke om jeg har sagt det, men familien min har aldri klart å være ute i god tid, så da jeg kom var det halvannen time til gjestene kom, og det var bare å hive seg over forberedelsene som bordkortskriving og forrettslaging. Hele family'en, som igrunnen samarbeider utrolig godt under press, var i sving. Til og med svigerbror gled rett inn i det såkalte systemet. Imponert over det altså!! Mine tre gode søstre og nå ene "bror" dekket for meg så jeg fikk tid til en rask dusj, og vår del av arbeidet var unnagjort da de første gjestene dukket opp, et kvarter for tidlig!!
Det var kjempe koselig som alltid. Vi er en stor familie, med både store og små, mange forskjellige personligheter med diverse interesser og tanker, men vi fungerer svært godt sammen. Og vi har det gøy. Meste av tiden ihvertfall :P Stresset og distré, begge egenskaper jeg mistenker å ha arvet av min mor, hadde det ikke slått meg at det ville bli taler i et slikt selskap. Men det var det jo!! Mange fine ord. Og mens jeg satt å hørte på, kunne jeg ikke la være å tenke at søren, vi skulle jo ha sagt noe vi barna også. Det samlet seg også tanker og ideer om hva det skulle ha vært. Og tror dere ikke jeg gjorde det!?! Joda, helt mot slutten av måltidet reiste jeg meg. Ikke skalv jeg i knærne, ikke stammet jeg og ikke var jeg knall rød i toppen. Jeg hadde riktig nok relativt høy puls og en frisk rosafarge i kinnene, og tårene var rett ved å velte øyekanten da jeg snakket om kreften, men jeg klarte meg. Jeg fikk sagt mye av det jeg ville, glemte selvfølgelig halvparten, men hadde god følelse i kroppen da jeg satte meg igjen. For mange høres det sikkert rart og tåpelig, men fra å aldri ha holdt en eneste tale og å ha mest lyst til å forsvinne i bakken om noen ser på en, til å reise seg opp foran 30-40 stykker er for meg en stooor prestasjon. Jeg liker stien jeg er inne på.
Da de siste gjestene var på vei ut døra, klokken halv to på natta, snek jeg meg i seng, stuptrøtt og utslitt. De andre kunne tross alt sove så lenge de ville neste morgen, noe de også gjorde, mens jeg måtte være våken og klar til dyst på revyhjemmet klokken elleve. Og gjett om det var verdt det! Det er så utrolig god stemning en slik helg. Alle kommer og går, øver på sang og dans og skuespillertingene sine. Herlige mennesker som gir hele seg selv og litt til, åpne og glade, hyggelige og innlemmende. Det ble selvfølgelig endel dødtid, men det var bare hyggelig. Midt på dagen ble det pizza og etter endt timeplan, noe som også kan kalles en seks timers treningsøkt, var det rett hjem til slumbering med film, godteri, taco, brus og ikke minst Mario. Jeg må bare si at Wii-kontrollene er bare så mye bedre enn noen andre, og at med de klarte til og med jeg å komme gjennom brett. Også denne kvelden ble klokken halv to før jeg gav meg, resten av "barna" skulle se en film til.
Søndag sto mamma og pappa opp med meg sammen med "minsten" for å spise frokost, veldig hyggelig gjort og koselig, noe som gjorde at jeg kom til øving ca to minutter for sent. Da var det på'n igjen med dans og sang og tekster og diverse. Fritiden ble brukt til repetering og innprenting av koregrafi. Allerede ganske tidlig på dagen kom hodepinen snikende innpå, men hadde rett og slett ikke tid eller lyst til å la den få overtaket, så gøy som dette er. Men *******, så godt det var å komme hjem til meg selv den kvelden!
Det har vært noen travle dager, og det kommer ikke til å gi seg med det første. Men jeg må si jeg nyter det også. Jeg kunne ønske jeg kunne fortsette i det miljøet, men sånne mennesker. Som gir meg masse og som får meg til å vokse. Det er i slike stunder jeg lurer på om jeg har tatt riktig vei med livet mitt. Jeg elsker jobben min og vennene mine, men når jeg sitter her i leiligheten min og ser rundt meg på pianoet, gitaren, noter som flyter, halvferdige syprosjekter, malersaker og bilder, scrappingting. Hvorfor bruker jeg ikke mer tid på disse tingen jeg elsker og trekker de ut i det sosiale livet? Er det en grunn til at jeg ofte føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er? Er jeg på vei ett sted, og er det valg jeg burde ta? Det skal vel ikke mer enn tid til for å finne ut av det.
;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar