Gummistøvler

Det er et faktum. Det går mot høst, og det er ingen vei tilbake. Høsten er da også en fin årstid, blant topp fire vil jeg påstå, men tiden krever at enkelte ting taes stilling til i år igjen. Blant annet gummistøvene.

Som liten jente, fra skolealder kanskje og oppover, var gummistøvler et mareritt. De var klamme, aldri i riktig størrelse, stive og ubehagelige, og, la oss bare innrømme det med en gang, absolutt ikke pene eller tøffe eller stilige. Det var mer fristende å gå til skolen i de moderne, nye joggeskoene og å være gjennomvåt på føttene resten av dagen, enn å traske med tunge skritt og høye knær i støvlene som nok en gang hadde vært hvite, men nå var blasse og grå i ujevne skjolder, som om de reflekterte været de var ment for. Sålen var flat og stiv, og hadde en ikke følt seg plattfot før, gjorde en det ihvertfall da. Og som regel ble det aldri regn likevel, samme hvor hardt mamma hadde ønsket det. For meg var gummistøvler et mareritt.

En annen ting er at gummistøvler absolutt ikke tåler det de ser ut for. Jeg har googlet litt og kom over hvordan å ta vare på dette merkelige fottøyet. Det viser seg at støvlene som mest sannsynlig er laget for grå dager, faktisk ikke tåler sollys. Det er derfor feil å bruke de "dagen derpå", altså når regnværsskyene letter og solen atter smiler, mens bakken fortsatt er sørpete og gjørmete og det som finnes av sykkelstier er dekket av sjøer på størrelse med et lite hav og antallet nærmer seg Finlands. Og skulle du være så dristig å risikere støvlene dine en slik dag må du ihvertfall ikke finne på å vaske de med børste og skrubb. Dette tåler de ikke. Om du er i det barnslige humøret og skulle finne det for godt å hoppe høyt med begge bena og de flate sålene i det lille havet foran deg slik at vannstanden synker betraktelig, men heves proporsjonalt inni støvlene, kan tørkeprosessen være en utfordring. Støvlene er nemlig laget for å tåle vann på utsiden, ikke inni. De kan ikke tørkes på høye temperaturer, og på grunn av støvelens spesielle kjennetegn, nemlig at den er potte tett, vil da tørkingen kunne gå noe sakte for seg. Siste advarsel tror jeg de færreste av skolebarna er utsatt for. Det lønner seg nemlig ikke å helle løsemidler og kjemikalier over støvlene, eller noe annet for den saks skyld.

Alt dette var det ingen som fortalte meg som liten tulle. Det resulterte jo derfor i sprukne og blasse gummistøvler som burde ha vært hvite. Og en lekk gummistøvel er verre enn ingen gummistøvel. Hvem kan vel ikke kjenne igjen følelsen av unaturlig tunge støvler som for hvert skritt skvulper og vannet som trenger gjennom sokken og mellom tærne, kaldt til å begynne med, kroppstemperert etter en stund. Sokken som aldri tørker i den litt for store eller akkurat for liten, støvelen med antipustende, tidligere vanntette veggene.

Nå skal det sies at gummistøvelen var om ikke revlusjonerende, så ihvertfall en gledelig nyhet da den ble funnet opp. Om ikke i en vitenskapelig og sikker kilde, så fortelles det nå likevel om hvordan bønder i tresko, vassende i søle opp til knærne, satte pris på denne bekledde skoen som dukket opp på 1800-tallet. Det påstås også at sykefraværet gikk ned og produksjonen opp. Jeg vil tro det var så mye søle på den tiden at støvlene aldri fikk sett solens deilige lys likevel, og løsemidler og elektrisk skovarmer antagelig ikke var funnet opp enda slik at arbeidskara ikke hadde samme problemer som lille meg med våte sokker og plattfot gange, relativt umoderne i den sammenheng at praktisk bekledning svært sjeldent er in. Eller så bare brydde de seg ikke.

Dette er mine følelser rundt gummistøvler og fordommene er sterke. Og så, etter mange år med unnskyldninger for hvorfor støvlene ikke kan brukes, vist til størrelse eller lekkasje, og hvorfor det strengt talt "ikke er nødvendig å kjøpe nye akkurat nå, mamma", snur moteverdenen på gummihælen og gjør disse forferdelige skapningene moderne og tilgjengelig i alt fra billig-skobutikken på hjørnet til dagligvaren og til forbausende høye priser solgt under kjente merker som Ralph Lauren, Gucci og DKNY. Dette var jo ikke jeg med på!! Det er nå meningen jeg skal pynte meg med store, stive klumpete dekk, og like det!?

Den verste stormen er kanskje over, men fortsatt har ingen støvler funnet veien inn i min leilighet. De siste årene har jeg riktig nok forbannet kalde tær og sølete sko ved et par anledninger, og på et tidspunkt løftet jeg faktisk den grønne støvelen ned fra hyllen i butikken, tok av min egen sko, og prøvde den. For støvler skal jo være grønne eller blå, ihvertfall ikke hvite og helst ikke med blomster på. Men det ble med den gangen. Jeg tror fortsatt ikke jeg er klar for å forbarme meg over dette plagget i nærmeste fremtid. Sporene sitter for dypt. Håper jeg blir voksen en gang.