Isj, så flaut?

Det er endel ting som endrer seg når en går fra å være to til å være en. Oppvasken er ikke plutselig tatt, gulvet støvsugd eller klesvasken hengt opp, men også dette med penger og økonomi blir annerledes. Jeg tror ikke at jeg egentlig har så mye dårligere økonomi nå enn tidligere, og jeg er vant til å klare meg selv, men det er litt skummelt når jeg i slutten av måneden begynner å bli blakk og det ikke lenger er noen andre som snart får lønn eller har mer på kontoen, og kan kjøpe det jeg skulle trenge av mat, røyk og lignende. Jeg har rett og slett måttet planlegge på en litt annen måte, og vært litt mer forsiktig, selv om kontoen er rimelig skrapa før ny lønn endelig ruller inn likevel.

Så da jeg for noen uker siden fikk brev fra Trumf, ble jeg glad og følte meg svært fornuftig og voksen. Kuponger. En ser på alle disse amerikanske filmene om "arbeiderklassen"som til stadighet trekker frem disse kupongene, og sparer både her og både der. De gir inntrykk at kuponger er et "anti-status"-symbol og unngås om kjentfolk kan befinne seg i nærheten, men jeg tenkte i mitt unge og åpne sinn at dette var en god idè. Vi lever i en moderne verden, i et rikt land, men et land hvor vi er opptatt av sparing og å snu på hver krone. Oss "vanlige", altså vi som ikke tror at penger vokser på trær, kjøper ikke lenger nødvendigvis merkevarene, men First Price og Euroshopper, og ofte er det også de samme produktene i enklere forpakning og til halve prisen. Vi er et samfunn som sparer, og syns at det er greit! Og jeg er en av de. Trodde jeg.

Jeg gruet meg faktisk litt på forhånd, men sa til meg selv at dette var tullete. Likevel passet jeg på å ha noen kroner på kortet slik at jeg kunne handle noe annet og ikke bare levere kuponger liksom. Tomflaskene som skulle pantes, sparte jeg til dagen etter. Jeg kikket nøye på lappene slik at jeg visste hvilke produkter jeg skulle se etter, trakk pusten dypt, puttet kupongene i lomma og gikk avgårde.

Med friskt mot, en smule lettelse og etterhvert irritasjon, kunne jeg fastslå at nærbutikken ikke hadde noen av varene på kupongene. PR-stunt eller dårlig lokal organisering, ihvertfall, bestemt på at disse pengene skulle jeg spare, gikk turen til neste butikk i kjeden. Jeg vurderte å ta den i neste by, men syntes det ble for dumt. Hva bryr vel jeg meg om hva andre tenker.

Neste butikk hadde ihvertfall den ene varen. Jeg plukket med meg et par andre varer for å vise at jeg faktisk hadde penger, og snek meg mot kassen. Jeg holdt kupongen oppå varen, og varen mot brystet, kjente det begynte bli varmt i butikken. Det sto tre stykker i hver kø, og et par kom raskt bak meg. Ingen kjente, innflytter vet du. Da det var plass for meg å legge varene på båndet, la jeg fra meg de jeg skulle betale for, men holdt fortsatt kupongvaren hardt mot brystet. Det tok et par sekunder før jeg forsto at dette antagelig så mer dumt ut enn en kupong. Varmen steg, jeg kjente rødmen komme krypende og det eneste jeg tenkte var at jeg ikke måtte si "Jeg har en tampong" i stede for kupong, og at jo mer jeg tenkte på det, jo høyere ble sannsynligheten for at det akkurat var det som kom til å skje. Da "betale-varene" gikk pipende fordi ekspeditøren, kom panikken. Tenk om han ikke ser kupongen eller ikke vet hvordan han slår den inn. Tenk om han roper det ut over høyttaleren. Tenk om alle snur seg og ser på denne single, blakke, stakkarslige jenta som må handle med kuponger for å overleve.

Mannen bak kassa så ikke opp engang, bare pep videre. Jeg skyndte meg ut og ble sittende noen sekunder stille i bilen. Hjerte banket og jeg følte meg tom og svett. Det var vanskelig å forstå hva som egentlig hadde hendt, jeg hadde jo virkelig ikke brydd meg om personen foran meg i køen hadde en kupong. Eller hadde jeg? Nå var det over. Jeg satt med varen i setet ved siden av meg på vei hjem og var lykkelig over at kuponger er sjeldne her i Norge. Kupongen for den manglende varen ligger fortsatt i lomma og er nå gått ut på dato. Jeg tror ikke de fikk inn varene igjen uansett.