Da jeg var liten var jeg stadig forkjølet, med tett nese og dertil nedsatt hørsel. "Hvada sa du?" var derfor en godt brukt frase. Dette førte til at jeg var overbevist om at det var skrevet en sang om mine ører, en alle kunne. Jeg utfordrer deg til å tenke hardt at du heter Stine og synger forekommende strofe for deg selv, og hør godt etter. "Hvis dine ører henger ned..."
Med dette som bakgrunn, har jeg alltid vært lettere oppmerksom på ørene mine. De har aldri hengt ned eller vært mulig å vifte med, men da jeg så meg i speilet her en morgen oppdaget jeg at jeg har tykke ører! Er det virkelig mulig eller er det mine barndomsredsler som spiller meg et puss. Jeg kan heller ikke se for meg noen effektiv slankekur eller treningsform for problemet. Det må bli dette med vifting da...
Men slik er det vel å bli eldre. Ting henger og slenger på nye måter, det eser ut her og der, og hud krøller seg fortere enn man skulle tro. Munnvikene er ikke lenger indikasjonen på et smil, men stripene fra øyekroken og opp mot hårfestet, som igjen hos den mannlige halvdelen, stadig flytter seg bakover samtidig som senterpunktet markeres og utvides. På samme måte som at jeg på et tidspunkt trodde at tyveåringer var voksne, trodde jeg aldri at jeg kom til å bli såå gammel at disse utvendige forandringene ville skje meg. For jeg er jo ikke voksen engang! Sånn egentlig, liksom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar