Språklig glede

Jeg er så heldig å være i besittelse av tre søstre, alle av ypperste kvalitet. Men som storesøster, flokkens vokter og selvoppnevnte forsørger av nødvendig kunnskap for gruppens lysende fremtid, bekymrer det meg alle disse ordene som tilsynelatende har falt ut av pensumbunken i det klassiske og obligatoriske utdanningssystemet kalt grunnskolen. Jeg snakker da om disse forunderlige, merkelige ordene som aldri vil bli brukt i en muntlig samtale av personer som ønsker å fremstå som yngre enn hundre år. Disse ordene som gjør setningene merkverdig lange og usannsynlig tunge, gjerne tydelig selvmotsigende, men likevel gir en beskrivende karakteristikk og artig vri på budskapet. Det finnes vel lite vakrere enn prosa nedtegnet med poetisk penne-føring, krydret med overdrevent mange adjektiver, utført i lange, sammensatte og dermed meget uoversiktlige setninger lik det Jane Austin muligens ville ha brukt. Det er her du får utfordret komma-kunnskapene og lekt med vokabularets mange hemmeligheter. Innskutte setninger som nøster sammen løse tråder eller hinter til nye, spennende betroelser, og ord som maler bilder individuelt tilpasset leserens tidligere erfaringer, opplevelser og drømmer. Det er vel unødvendig å nevne hvor viktig rettskrivning er for en vakker tekstbolk.

For mange år siden, dog noe begrenset da min alder i seg selv kan argumenteres til ikke å være svært høy i utgangspunktet, var jeg så heldig å få hamre løs på en arvet skrivemaskin. Maskinen var elektrisk og dermed heller ikke argumentativt særdeles gammel, men den hadde den riktige, skapende lyden i det hammeren slo i papiret, foreviget valgte tegn for å gå rakt videre til nye muligheter uten tanke for fortiden. Riktignok ble tilbake-tasten flittig brukt for å skrive over hastede feiltrykk. Enkelte ganger kunne jeg la fingrene gli over knappene med voldsom hurtighet og presisjon uten meningsfylt resultat, kun for å høre den samme klikkende lyden som antagelig Lars Saabye Christensen til stadighet var omgitt av.

Et datatastatur er udiskutabelt ikke like fysisk imponerende, men lyden og følelsen utløst av et enkelt tastetrykk er, om ikke noe mykere, mye av det samme. Som ekstensiv positiv opplevelse er tidligere nevnte tilbake-tast utviklet slik at teksten ikke lenger har behov for å fylles med sorte hull. Det er også en særdeles tiltrekkende egenskap at det hele kan taes tilbake. Så lenge ordene ikke er festet til det evige og endelige papiret, kan de slettes og viskes vekk uten å lage en eneste krøll. Dype tanker og selv-avslørende beretninger er trygge om eieren ikke lenger ønsker å tilby seg selv. Det skal vel nevnes at med åpenhet, tilgang og frihet kommer muligheten for kopiering og videre publisering uten verken notifisering eller tillatelse. Men akkurat nå, før noe mer skjer, er alt mitt.

Sett i ettertid var den ulidelige, langtekkelige norsktimen ikke bare bortkastet, dyrebar tid, men viktig fremtidsbringende opplysning for hva vi ønsker bringe videre av språk og hva vi ønsker å bruke det til. Jeg hadde aldri trodd at det som var selvfølgelig i min egen grunnskoles skrive-utdanning bare år senere ser ut til å være ikke-eksisterende. Det er mulig at jeg rett og slett har blitt gammel trass min tidligere nevnte unge alder, men setningsoppbygging og lek er begreper som henger tett for meg.

Men nynorsk er fortsatt skikkelig kjedelig!!

;)